Toleransevinduet som modell for rytterutvikling

[Fagblogg/kronikk] Man snakker ofte om at hester kan være umotiverte, «dumme» og «late» eller «frekke». Hvordan kan vi tolke en slik type atferd hos hesten, og hva er det egentlig som motiverer hestens atferd? Hvordan kan kunnskap om hestens og rytterens reaksjonsmåter hjelpe oss å bli bedre ryttere?

Skrevet av Trine Melinda Vollan

Hva motiverer hestens atferd?

Når vi gir hester egenskaper som «dumme» og «late» og «frekke», forenkler vi og «menneskeliggjør» hestens atferd. Det er naturlig. Men vil det si at vi da aktivt velger å regulere hestens atferd og «følelser» i stedet for å regulere våre egne følelser på bekostning av hesten? En modell fra traumepsykologi kan hjelpe oss å sette perspektiv på de overnevnte problemstillingene. Dette fordi hester er flyktdyr, og fordi de fysiologiske prosessene ved en rekke reaksjoner og atferd sammenfaller hos både hest og menneske.

LES OGSÅ – Forskning: Manglende kunnskap er den største trusselen mot hestevelferd

I utgangspunktet er det ingen logisk grunn til at hesten skal «være dum» mot oss mennesker. Hesten har ikke en slik type motivasjon. Hesten har en mye enklere oppfatninger og fortolkninger av verden enn vi mennesker har. En hest blir i utgangspunktet «dum» og «lat» hvis rytteren tidligere har «belønnet» hesten for å være «dum» og «lat» – eller hesten har smerter, eller funnet ut at det på en eller annen måte er hensiktsmessig å oppføre seg slik.

En “vanskelig” hest kan være en utrygg hest, en hest med smerter eller har lært at det er hensiktsmessig å være “vanskelig”.

Å være «dum» og «lat» er med andre ord en tilpasning hos hesten. For på slutten av dagen er det akkurat det alt koker ned til – både hos hest og rytter: tilpasninger. Derfor kan man også endre hestens atferd og motivasjon gjennom trening og læring.

Lært hjelpeløshet

Grunnen til at mange ryttere kan ha fokus på å korrigere adferd hos hesten i stedet for å lære hesten å fungere i «vår verden», kan være basert på manglende erfaring, uvitenhet og i mange tilfeller: hestens evne til lært hjelpeløshet.

Det vi si at hvis hesten korrigeres eller straffes, eller vi over tid bruker mye makt for å regulere hestens atferd – får vi en hest som underkaster seg, som gir opp og som gjør som den får beskjed om. Men moralsk og etisk sett er jo ikke dette ment å være forenlig med god hestevelferd og etikk i hestesporten. I et fysiologisk og biologisk perspektiv utsetter vi da hesten for enorme stressorer og hesten vil være mer tilbøyelig til å utvikle uheldige destruktive vaner, som f.eks. «stalluvaner» og aggressiv eller unnvikende adferd, for å redusere stressorene og/eller beskytte seg selv. Hesten tilpasser seg dermed «treningsmetodene». Vi vet fra forskning at mennesker som utsettes for langvarig stress vil være mer utsatt for psykiske helseproblemer, sykdommer og tidligere død. Det er fornuftig å anta at dette også vil gjelde hos dyr.

Omfattende og unødvendig bruk av tvang er ikke ment å være forenelig med god hestevelferd og etikk i hestesport.

Hestens grunnleggende behov må ivaretas

For at vi skal være gode trenere for hestene, og for å vise dem hvordan de kan fungere i «vår verden», må vi lære oss å skille våre egne følelser fra hestens reaksjoner og adferd. Hesten har en mer entydig definisjon av verden og mye enklere behov enn det vi mennesker har. Hesten har ikke behov for å prestere på «den store arenaen»; men hesten har i all hovedsak behov for mat og drikke, trygghet, beskyttelse fra farer, beskyttelse fra smerte og ubehag og sosial kontakt og tilknytning til artsvenner. Hvis vi ønsker å fremme motivasjon og treningsglede hos hesten må vi først og fremst sørge for at disse behovene er ivaretatt.

En god rytter hjelper hesten å være i sitt toleransevindu

Vi har allerede vært inne på at det kan oppstå en tendens hos ryttere til å ville tolke og regulere hestens adferd i stedet for å regulere egne følelser. Dette er for øvrig en form for naturlig adferd hos mennesker – altså en form for tilpasning hos oss – så ikke vær så streng med deg selv hvis du kjenner deg igjen i dette – det gjelder oss alle. Og når vi vet bedre kan vi trene på å bli bedre – og utvikle oss til å bli bedre ryttere og veiledere for hestene våre. Vi må “snakke” et språk som hesten forstår.

Hesten er et fluktdyr – noe vi må være bevisst hvis vi ønsker en motivert hest. En stresset og spent hest er verken motivert for trening eller mottakelig for læring. En spent og stresset hest er i «overlevelsemodus». Den blir aktsom og kan bli utrygg på både rytter og omgivelser. Da vil plutselig trillebåren i hjørnet av ridehuset være livsfarlig, selv om den har stått på samme sted i 3 år. Den kan begynne å «gå mot sjenkel», «slå av tøylen» eller titte på fyll i hinderet den ikke kikket på uken før eller 10 minutter tidligere. Det er rett og slett en annen del av hjernen som er påkoblet – den delen av hjernen som er knyttet til flukt eller kamp. Hvis hesten av ulike årsaker blir utrygg, kan den bli hyperaktivert eller hypoaktivert (underaktivert). Og hvis vi følger senarioet videre, blir nå rytteren spent – tenker at hesten er frekk og umotivert, og begynner å korrigere hesten i hjørnet ved trillebåren – noe som bare «bekrefter» trusselen for hesten sin del.

Modellen for toleransevinduet vises over. Den grønne linjen viser hvor hesten, og for øvrig også rytteren, har en stabil “følelsesmessig” tilstand, og er i stand til å lære og fungere normalt. Den bevegelige fargede linjen viser en hest eller person som stadig er utenfor toleransevinduet, og vil være i en underaktivert eller overaktivert tilstand.

Ved mobilisering (overaktivering, hyperaktivering) vil man bli mer aktsom og skvetten fordi det er en aktivering av det sympatiske autonome nervesystemet. Adrenalin sendes rundt i kroppen, hjertet slår raskere, blodtilstrømningen til muskulaturen øker og oppmerksomheten for tilstedeværelse innsnevres, til fordel for potensielle trusler. I verste fall kan hesten bli helt uforutsigbar og livsfarlig om aktiveringen er intens nok. Ved underaktivering er det det parasympatiske systemet i nervesystemet som overaktiveres, og man blir slappe, nummen og får redusert evne til å føle smerte.

En stresset og spent hest er verken motivert for trening eller mottakelig for læring.

En trygg og avslappet hest er som regel en snill og motivert hest. I senarioet over må rytter regulere sine egne følelser og opptre avslappet – som en god forelder – det vil si opptre som en trygg og erfaren «voksen» som vet at en hest bare er en hest, og jobbe for å få hesten til å «slippe adrenalinet» og slappe av igjen.

Toleransevinduet er altså kort fortalt den tilstanden man er i når man fungerer normalt emosjonelt – man er til stede, og har ressurser og kognitiv tilstedeværelse til å håndtere og forstå omgivelsene på en hensiktsmessig måte; Man kan konsentrere seg, man kan lære, og man tolker sine omgivelser fra et sted av normal trygghet.

Er man derimot over toleransegrensen, er man i en hyperaktivert tilstand, med forhøyet hjerterate, respirasjon og muskeltonus – man er i kamp eller fluktmodus. Er man under grensen – er man i en hypoaktivert tilstand, med redusert hjerterate, respirasjon og muskeltonus. Grensene for når man blir hyper- eller hypoaktivert varierer fra individ til individ, og de vil også variere hos den enkelte. Både mennesker og dyr påvirkes av erfaringer og emosjonell tilstand, men også av faktorer som temperament. Noen mennesker er mer følsomme for stressorer fra naturens side, og det samme gjelder for hester. Noen er rett og slett «kaldere i hodet» fra naturens side.

Sosial sammenheng spiller også inn; de fleste tåler mer når de er sammen med noen de er trygge på – derfor vil arbeidsglede og prestasjon hos hesten i stor grad være avhengig av at hesten er trygg på rytteren /kusken /treneren sin. Kommer man da i en utfordrende situasjon, vil hesten heller være tilbøyelig til å «spørre» rytteren om situasjonen er trygg eller ikke, fordi hesten da på det jevne er vant til at rytteren sørger for at hesten befinner seg innenfor sitt toleransevindu. Rytteren beskytter dermed hesten fra farer, ubehag og smerte – dette «vet» hesten utfra erfaring, og har dermed ingen grunn til å si «nei takk» når rytteren «spør» hesten om å gjøre noe. Hesten har da tilpasset seg «vår verden».

En trygg og veltilpasset hest som stoler på rytteren sin, vil i mye større grad gjøre det som forventes av den selv i situasjoner som er ukjent for hesten, fordi den ikke har noen erfaringer som tilsier at ukjente situasjoner er farlige, eller ubehagelige eller smertefulle.

LES OGSÅ – Studie: Hesten velger mennesker med vennlig atferd

LES OGSÅ – Forskning: Sammenheng mellom stivelse, hestens atferd og tarmens bakterieflora

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.

Tidsskriftet Sportshest.no



Categories: Artikler, Fagblogg, Kommunikasjon og atferd, Trening

Tags: , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: