I dette innlegget vil du få en kunnskapsbasert gjennomgang om hvordan du kan jobbe med hesten din hvis den motsetter seg å gå på henger. Det er fullt mulig å venne en hest til å gå på hengeren – uten bruk av makt, tvang eller ubehag. Forutsetningen er at du er villig til å bruke tid og tålmodighet – og sette noen krav til deg selv.

Skrevet av Silje Rosenberg cand.med.vet.

Hester som ikke vil lastes på henger, er en av de største utfordringene vi kan møte på som hesteeiere. Så omfattende og avgjørende er problemet at mange vegrer seg for å kjøpe en hest som ikke går fint på henger – i hvert fall vil man gjerne ønske reduksjon i prisen.

Noen tilpasser seg problemet – de unngår å reise på stevner eller til hesteklinikker. Andre lever med det på den måten at de “håper det går bra denne gangen”. Så allierer man seg gjerne med noen sterke karer, i fall det skulle bli vanskeligheter.

Hvorfor er hengerlasting et problem?

For å forstå problemet med hengerlasting, må man forstå hva som er årsaken til at hesten opptrer slik den gjør. Man kan ikke legge nok vekt på hvor stor utfordring det er for hesten å skulle gå inn i et trangt rom, bli stengt inne og kjørt av sted med. For hesten er dette så unaturlig, og instinktivt livsfarlig, at det er lettere å forstå de hestene som er skeptiske til hengere enn de som ikke er det.

Noen hester viser aldri problem med hengere i det hele tatt. Dette fenomenet kan skyldes at hesten i utgangspunktet er en trygg type – grad av fryktsomhet generelt vil alltid variere både mellom individer og mellom raser. Det kan også ha sammenheng med at hesten er mye håndtert i uvanlige situasjoner, og dermed er vant til å bli bedt om spesielle ting.

Kanskje har hesten blitt tilvent henger fra den er føll. Da er den ikke ferdig utvokst, og hengeren virker relativt mindre trang – og dermed mindre skremmende. Om man laster og kjører hesten jevnlig fra den er liten, kan man unngå at hesten noen gang utvikler frykt som gjør lasting til et problem.

For det er alltid, uten unntak, frykt og/eller forventing om ubehag som er årsaken til at en hest vegrer seg for å gå på hengeren. I noen tilfeller er dette åpenbart: Hesten stirrer på hengeren, blåser i nesen og forsøker å stikke av. Men også hos hester som bare virker sta er det frykt som motiverer fram adferden – en hest vil faktisk aldri være kranglete bare for å irritere oss eller hevde sin egen vilje.

Treningsmetoder

Det er flere måter å trene hengerlasting på, men de fleste kan plasseres i en av tre kategorier:

• negativ forsterkning
• positiv forsterkning
• tvang

Tvang

I den siste kategorien finnes alle teknikker som benytter tau bak hesten, hingstebitt, sidelemmer, eller for den saks skyld en lem, pisk eller sopelime bak hesten som drivende hjelper. Alle disse hjelpemidlene skal gjøre det vanskeligere for hesten å vegre seg, og uten at man ønsker å gjøre noe særlig med hestens mentalitet tvinges den på hengeren i relativt ordnede former.

Disse metodene kan fungere så lenge hestens aversjon ikke er så sterk at den reagerer voldsomt (rygger, steiler, slår eller lignende). Dersom hestens frykt er svært sterk, vil de fleste metoder i denne kategorien komme til kort.

Negativ forsterkning

I kategorien negativ forsterkning kommer metoder som benytter en form for press eller ubehag rettet mot hesten, som forsvinner når den tar et steg i riktig retning. Mange “horsemanship’ere” benytter slike metoder – noen velger å bruke tau som drivende hjelper, andre benytter en pisk eller et flagg.

Felles er at hesten ved et punkt i prosessen blir klemt “mellom barken og veden” – enten må den trosse frykten og nærme seg hengeren, eller tolerere -eventuelt sloss mot – ubehaget bak seg.

Positiv forsterkning

Ved positiv forsterkning benytter man overhodet ikke noen form for press for å få hesten på hengeren – derimot får hesten belønning når den av egen vilje nærmer seg hengeren. Belønningen består ofte av mat, enten man bruker en bøtte med kraftfôr, eller epler, eller et høynett inne i hengeren.

Noen kombinerer negativ og positiv forsterkning, altså en drivende hjelper bak, og belønning framfor hesten. Dersom det fungerer vil denne metoden ikke forøke hestens følelse av ubehag, men iblant er aversjonen for hengeren så sterk at man ikke “når fram” selv med fristende lokkemidler

Kunnskapsbasert tilnærming

Hvilken metode man velger, har sammenheng med hvordan man forstår hesten. Godtar man at hestens vegring for hengeren skyldes frykt, er det innlysende at man velger en metode som bygger på kunnskaper om håndtering av frykt hos hest. I lang tid var slike kunnskaper erfaringsbaserte. Hestefolk opparbeidet og formidlet videre til generasjoner sine erfaringer. Idag har forskningen tatt etter, og kan bekrefte eller avkrefte hva hestefolk har trodd er godt hestehold.

Den danske forskteren Janne Winther Christensen har vekket internasjonal anerkjennelse ved sine atferdsstudier av hest. Grunnlaget for dem la hun i sitt doktorgradsarbeide ved SLU der hun tar for seg hvordan hesten reagerer på ulike stimuli, og hvordan man best kan venne den til stimuli som framkaller frykt.

Fryktrespons og læring hos hest

I løpet av arbeidet med avhandlingen ble det oppdaget – eller bekreftet – mange egenskaper hos hesten knyttet til fryktrespons og læring. Blant annet så man at hester som gradvis ble tilvennet et skremmende stimulus oftere og raskere lærte seg å tolerere det enn når et skremmende stimulus ble påtvunget hesten for å venne den til det.

Janne Winther Christensen nevner også i avhandlingen at under trening av politihester ønsker man aldri å fremprovosere en fryktreaksjon. Når hestene miljøtrenes går man så gradvis fram at hestene ikke blir redde, men får tid til å venne seg til de ulike stimuli uten å ta fra dem følelsen av trygghet.

Når negativ forsterkning brukes som treningsmetode

Dette er et prinsipp som er viktig å huske på når man vurderer treningsmetoder som innebærer negativ forsterkning.

Ved slik trening utsetter man hesten for frykt og ubehag – enten det kommer fra hengeren eller fra den drivende hjelperen. Før hesten lærer at ingen av delene faktisk er farlig, påfører man den et stort press, og treningen vil oppleves som svært negativ. Læringen kan ta lang tid dersom hesten har kraftig aversjon for hengeren i utgangspunktet, og opplever under treningen at den drivende hjelperen “driver den i døden”.

…hester som gradvis ble tilvennet et skremmende stimulus oftere og raskere lærte seg å tolerere det enn når et skremmende stimulus ble påtvunget hesten for å venne den til det

For noen hester blir presset for stort, og man kan få voldsomme forsvarsreaksjoner som kan være farlige både for hest og mennesker. Andre hester vil reagere mindre voldsomt, og heller virke sta og uvillige – men det er viktig å huske på at oppfattelsen hesten har av treningen er lik i begge tilfeller, selv om den uttrykker seg ulikt.

I Christensens avhandling ble noen av hestene som ble trent på denne måten heller aldri fullstendig komfortable med det som var skremmende. Ved gradvis tilvenning ble hestene alltid trygge, og oftest på kortere tid og ved mindre trening.

Hvilken metode er best for hesten?

Tvang og makt er ikke nødvendig

Det er mulig å få en hest til å utføre en oppgave uten å utsette den for verken tvang eller ubehag. Om hesten er godt temt, trygg på mennesker og vant til håndtering vil den som utgangspunkt være motivert til å forsøke å etterkomme dine ønsker. Å trene en hest ved hjelp av makt er derfor ikke bare unødvendig, men også et etisk spørsmål. Når en føler det er nødvendig med makt og tvang for å få det som man vil, bør man stille spørsmål ved hva som utløser protestreaksjon hos hesten – som regel er svaret ikke trass, men frykt eller usikkerhet.

Tillit er avgjørende

Når det gjelder hengerlasting kan man ikke se på det som et isolert problem. Hester som ikke vil gå på henger, stoler ikke tilstrekkelig på mennesket til å la seg overtale til å trosse frykten. Man må derfor fokusere på forholdet mellom hest og menneske, ikke på hengerlastingen direkte.

Lasting på henger er kanskje det mest utfordrende man kan utsette forholdet mellom hest og menneske for. Både fordi en henger kan være det skumleste hesten vet, men også fordi det kreves mye av mennesket i en hengertreningssituasjon. Man må ha selvinnsikt og -kontroll, innsikt i hestens reaksjoner og følelser, og vite når man kan motivere hesten mot hengeren, og når man må gi den mer tid. De aller fleste blir stresset i en hengerlastingssituasjon, og dette kan være nok til å forstyrre et forhold mellom hest og menneske som normalt er godt og tillitsfullt.

Gradvis tilvenning, uten frykt om ubehag

Både Christensens avhandling, og annen forskning, viser altså at det er den gradvise tilvenningen som gir best resultater, både på kort og lang sikt, når det gjelder å venne hesten til situasjoner den oppfatter som farlige.

Dette prinsippet kan også overføres til hengertrening. I praksis blir det til en metode der vi, ved hjelp av ettergift, gir hesten tid til å finne ut av situasjonen, gradvis venne seg til den og bestemme seg for at den vil stole på oss.

Treningen kan tilsynelatende virke lik bruk av negativ forsterkning, fordi man bruker en drivende hjelper for å motivere hesten fram, eller for å formidle til hesten hvor vi ønsker at den skal gå. Forskjellen ligger i at styrken på hjelperen tilpasses hestens følelser og reaksjoner. 

Istedenfor å øke styrken inntil hesten gjør som vi vil, lar vi den få tid til å finne ut av hvordan den kan forholde seg i situasjonen. Positiv forsterkning rettes mot hestens reaksjoner, og ikke mot utføring av selve oppgaven. Den blir ikke belønnet med mat når den har kommet seg på hengeren. Derimot blir den belønnet med ettergift ved hvert minste tegn på at den forsøker å overvinne frykten og gjøre som vi ønsker. I tillegg kommer belønninger som klapp, ros og trygghet.

På denne måten oppfatter hesten et press, men dette presset utøver vi som et signal på hva vi ønsker at den skal gjøre. Dermed slipper hesten å måtte velge mellom pest eller kolera, eller frykt for tilhengeren eller frykt for et ubehag vi tilfører den. Oppgaven den skal utføre, er ikke å gå “i døden” på tilhengeren, men bare et skritt frem og kanskje et skritt til. Konfliktnivået senkes, frustrasjonen også – og spenningen i situasjonen blir redusert.

Opptrer man på denne måten, vil resultatet av treningen bli at hesten får økt selvtillit, større trygghetsfølelese sammen med oss, og mer tillit til at vi ikke vil utsette den for noe ubehagelig eller farlig.

Treningen

Nedenfor finner du en liten billedserie fra en hengerlastingssituasjon. Hesten var ikke spesielt vant til hengere, og ikke mye håndtert. Eieren og hesten hadde deltatt på et kurs med fremmede hester i uvante omgivelser. Å bli lastet på henger etter kurset var over, ble rett og slett for mye. Billedserien illustrerer hvordan du konkret kan gå frem for for å bygge tillit hjelpe hesten til å bli komfortabel med lastingen.

Det kritiske punkt ved lasting, er å få hesten til å følge deg – også inn på en skummel henger. Det er nødvendig med innledende bakkearbeid for å etablere en kommunikasjon.

Hesten kommuniserer uvilje – mot hengeren, mot påvirkningen fra meg og mot å skulle bli overtalt til noe hun er svært skeptisk til. Jeg ber henne gå fremover – og holder på mitt uten aggresjon.

Midlertidig ettergift fra hestens side, hun går frem på min forespørsel. Men høy hodeholdning, anspent nakke og lyttende ører signaliserer at hun fortsatt er skeptisk.

Jeg fortsetter med å be hesten gå frem. Oppgaven utføres bedre nå, uten velvilje, men hun er noe mindre anspent.

Her ber jeg hesten flytte bakparten over mot høyre for å snu. Hun følger mine signaler, men fortsatt med lite ettergift.

Første stadium er gjennomført. Hesten er introdusert for forespørselen om å la seg styre. Vi skal i gang med selve lastingen. Hestens høye nakke og stive kropp forteller at hun slett ikke har tenkt å gå på lemmen.

Motviljen mot hengeren må brytes ned gradvis – steg for steg. Jeg ber hesten ta ett – bare ett – steg frem i retning av lemmen. Hun svarer med å se mot høyre og ellers vise interesse for alt annet enn det jeg ber om.

Hesten viser tydelig at hun synes det er helt umulig å være i nærheten av hengeren, for ikke å snakke om å gå på den. Hun rygger og lar seg ikke lede fremover. Det eneste jeg kan gjøre er å vente til hun ombestemmer seg. I en drakamp kommer menneskets krefter til kort.

Hesten har forstått at jeg hadde baktanker med min innledende kommunikasjon, og synes nå at det er uaktuelt å følge noen som helst av mine føringer. For å hjelpe henne over dette, ber jeg henne utføre ting jeg vet hun er komfortabel med – flytte bakpart, gå i ring, vende rygge.

Hesten inntar etter hvert en annen holdning – avslappet og søkende bakpart, lavt hode, lyttende ører. Hun er nå mer åpen for mine forslag – jeg belønner dette ved å gi henne god til til å finne ut av og utføre det jeg ber om (her: flytte bakpart mot høyre).

En tydelig lyttende hest – begge ører i min retning, bakparten frigjort og i bevegelse mot høyre, fortsatt lav hodeholdning. Hele hesten kjennes myk og flyttbar.

Hesten er fortsatt skeptisk, men noe mer villig til å stole på at det jeg ber henne om ikke er ubehagelig eller farlig.

Hesten er noe mindre bestemt i sine intensjoner. To høver opp på lemmen – men fortsatt svært skeptisk.

Nå er det viktig å gi henne tid – til å kjenne etter om det er så farlig som hun tror og til å føle seg komfortabel i situasjonen. Flere steg opp blir for mye å be om – heller kan man rygge tilbake og gjøre noe annet en fem minutters tid.

Hesten erfarte at hun overlevde å ha to høver på lemmen. Hun er spak og noe skeptisk, men ikke lenger så fast bestemt. Forsiktig press fra min side  – ett steg til er tilstrekkelig.

Ett steg til var mye å be om – nakken er anspent og ørene bak. Hun har liten tro på at hun skal klare å gjøre det jeg ber om – selv om hun ikke er like voldsom i sin protest som tidligere.

Hun utførte til slutt det steget jeg ba om – nå er det viktig at hun får fordøye det hun har lært

Tillit er etablert og vi kan gjøre et nytt forsøk

Når tilliten er etablert, er resten av prosessen et spørsmål om å bruke god tid.

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.

LES OGSÅ – Unghesttrening – forbered hesten ved å håndtere den fra bakken.

LES OGSÅ – Regulering av følelser og adferd hos rytter og hest som nøkkel til motivasjon, læring og prestasjon – Hestebiblioteket Equipedia.no

Tidsskriftet Sportshest.no

Categories: Fagblogg, Kommunikasjon og atferd

Tags: Hengerlasting, Negativ forsterkning, Positiv forsterkning, Tvang