Å utvikle et konstruktivt språk mellom menneske og hest tar årevis. De dyktigste rytterne er ofte de mest følsomme. De som kan oppfatte hårfine signaler fra hesten gjennom endringer i hestens kropp. Det er ikke tvang, det er ikke bestikkelse – det er kommunikasjon.
Forskere må begynne å ta tak i spørsmålene rundt hvordan vi forstår kommunikasjon med andre arter, eller med mennesker som ikke har kapasitet til verbalt språk. Ved å utforske disse spørsmålene kan man på nye måter begynne å forstå det som ikke kan snakkes om – hos mennesker og dyr. Den konstruktive prosessen det er å utvikle et språk mellom menneske og hest må vi studere nærmere. Å forstå mer av kommunikasjonen mellom menneske og hest kan åpne opp for innsikt som går langt over den lille verden av ryttere og deres hester.
Dette står å lese i konklusjons-delen i Keri Brant’s artikkel A Language of Their Own: An Interactionist Approach to Human-Horse Communication. Her intervjuer hun 25 kvinner som alle er aktive ryttere, noen også trenere og instruktører.
Et tredje språk
Det utvikles et tredje språk mellom hest og menneske. Hestene lærer aldri (naturlig nok) å snakke som et menneske. Og et menneske vil aldri kunne snakke helt “hestsk”. Språket som utvikles formidles gjennom hestens og menneskets kropp. Ikke bare ved kroppsholdning, uttrykk og positurer. Men ved trykk, oppfattelse av sanseinntrykk gjennom huden, balanse og energi. Det er ikke tvang, det er ikke bestikkelse, det er kommunikasjon.
Det tredje språket kan sees på ut fra det vi vet om speilingsteori: hvordan vår oppfattelse av oss selv avhenger av de tilbakemeldingene vi får fra andre. Man har lenge trodd at verbal kommunikasjon er et nødvendig element for å kunne speile eller speiles. Men i kommunikasjonen mellom hester og ryttere ser vi at dialog basert på speiling kan utvikles til et høyt nivå.
De dyktigste rytterne er de mest følsomme. De som kan oppfatte hårfin kommunikasjon fra hesten gjennom endringer i hestens kropp. Det tar årevis å utvikle denne evnen. På samme måte tar det årevis å lære en hest å oppfatte og tolke vår kommunikasjon til den – via vår kropp.
Rytterne som intervjues forteller at de utvikler en økt bevissthet på egen kropp. Ikke bare på hvor de har beinet eller armen, men også på pust, anspenthet, balanse. Større bevissthet gir tydeligere beskjeder, bedre kommunikasjon. Men de blir også mer følsomme på hestens kropp.
Hva betyr det når hesten “faller inn” i skulderen? Hvorfor blir den plutselig spent i nakken og går mot tøylen? Hvorfor mister den bakbensaktivitet? I stedet for å kun korrigere dette som “uønsket”, vil rytteren kunne tolke det som uttrykk for usikkerhet, uinteresse, motvilje, ubehag. Og motsatt – når “flyten” kommer og alt kjennes enkelt, når ingen beskjeder behøver å skrives med CAPS LOCK – da kommuniserer hesten at den er komfortabel, trygg, og selvsikker i situasjonen.
LES OGSÅ – Når mennesket blir hest og hesten blir menneske (om samutvikling og “co-being”).
Språket vi mennesker kan lære oss sammen med hester, kan overføres til ikke-hestlige situasjoner. Følsomheten vi utvikler kan komme både oss selv og våre medmennesker til gode. Opplevelsene og følelsene hestene kommuniserer til oss, kan vi ofte gjenkjenne i oss selv og i andre. Selv om vi mennesker er flinke til å skjule de kroppslige uttrykkene for dem, kan vi finne spor og antydninger når vi vet hva vi skal se etter. Slik kan det tredje språket, kroppslig speiling, være et verktøy også i mellommenneskelige handlinger og behandlinger.
LES OGSÅ Nytt studie: Hvordan påvirkes rytteren av hestens personlighet?
LES OGSÅ Forskning: Hester kan bruke symboler i kommunikasjon med mennesker
LES OGSÅ Kommunikasjon og miljø i stallen – hvordan skape bedre stallmiljø
Kilde: A Language of their own: An interactionist approach to human-horse communication. Keri Brandt: Society and Animals 12(4):299-316 · December 2004
Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.
Categories: Artikler, Kommunikasjon og atferd
Tidsskriftet Sportshest.no 
Leave a Reply