«Hesten min har kolikk! Må den opereres? Hva innebærer det?» Noen uheldige hesteeiere blir plutselig konfrontert med disse spørsmålene. For ikke så mange år siden var en kolikkoperasjon et siste desperat forsøk som ofte mislyktes. De eierene som ønsket operasjon, gjorde det ofte ut fra et ønske om å “prøve alt”.

Skrevet av Silje Rosenberg, cand.med.vet.

I dag er situasjonen en annen. Selv om en kolikkoperasjon fortsatt er svært alvorlig, er det stadig flere hester som overlever inngrepet, unngår komplikasjoner, og lever uten tilbakefall resten av livet.

Når er kolikkoperasjon nødvendig?

De fleste hesteeiere kjenner symptomene på kolikk. Iblant er de milde, for eksempel manglende matlyst og litt slapphet. I blant er de skremmende kraftige, når en svært smertepåkjent hest kaster seg ned på gulvet og ruller. Det er ikke alltid de første symptomene stemmer overens med alvorlighetsgraden. Relativt ufarlige tilstander, for eksempel en gasskolikk, kan være svært smertefull. Og alvolige tilstander, som feilleie av tarmen, kan gi snikende symptomer og økende grad av smerte.

Vi veterinærer kaller ofte en kolikk for “medisinsk” eller “kirurgisk”. Det betyr at vi bedømmer hestens sykdomsbilde og vurderer at den akkurat nå kan behandles medisinsk – eller at det er anbefalt å operere. Medisinsk behandling innebærer hovedsakelig smertelindring, samt væsketerapi både intravenøst og via sonde til magesekken. Ved medisinsk kolikk mener veterinæren at tilstanden som forårsaker buksmerte vil løse seg med medisinsk behandling.

LES OGSÅ – Intensivbehandling av føll

Ved kirugisk kolikk har man enten stilt en diagnose som krever operasjon, for eksempel at man kjenner at tarmen ligger feil når hesten rektalundersøkes. Men det kan også være at man slipper opp for medisinske behandlingsalternativer.

De viktigste kriteriene for at en kolikk vurderes som kirurgisk er:

• Funn av utspilte tynntarmer når hesten rektalundersøkes – dette betyr at tarmen er blokkert av ukjent grunn, for eksempel en tarmdreining
• Smerte som ikke kan lindres ved hjelp av medisiner
• Pulsfrekvens opp mot 80 slag i minuttet eller andre tegn på at hestens blodomløp er påvirket.

Dersom kirurgi ikke er et alternativ, vil man ofte likevel forsøke å behandle hesten medisinsk, så lenge det er dyrevelferdsmessig forsvarlig. Blir tilstanden for ille, er avlivning eneste alternativ.

Iblant anbefales det å planlegge for operasjon selv om hesten under undersøkelsen ikke viser alt for alvorlige symptomer. Dette er fordi prognosene ved operasjon er bedre jo mindre påkjent hesten er under inngrepet, og derfor bør man ikke avvente alt for lenge. Av og til er det også snakk om ganske lang tid fra man beslutter at operasjon er anbefalt til hesten ligger på bordet – det kan ta litt tid før man kommer avgårde fra stallen, hesten må transporteres til klinikk, og klinikken må også gjøre sine undersøkelser og forberedelser.

Hvis veterinæren er usikker på om en medisinsk kolikk kan komme til å utvikle seg til en kirurgisk kolikk, vil han eller hun kunne anbefale at hesten fraktes til klinikk først som sist, slik at den er nær operasjonsfasiliteter hvis det skulle bli behov.

Hva gjøres før operasjonen?

For at hesten skal ha best mulige sjanser under operasjonen, er det viktig at den er mest mulig stabil når den legges i narkose. Det kan være lurt å gi noe intravenøs væske på forhånd, for å forbedre blodsirkulasjonen. Hesten bør ha tilstrekkelig smertelindring til å være rolig når den skal sovne, i alvorlige tilfeller kan man bruke morfinlignende preparater. Operasjonsområdet må klippes og vaskes. Skoene må av, slik at hesten ikke skader seg selv under oppvåkningen. Ofte legges hesten i narkose med en sonde plassert ned i magesekken, slik at tarminnhold og væske kan tømmes ut fra magen i løpet av inngrepet.

Hva gjøres under operasjonen?

Ved bukkirurgi plasseres den sovende hesten på ryggen, og støttes opp på operasjonsbordet med puter. Som regel jobber to kirurger sammen, eller en kirurg og en assistent. Det gjøres et innsnitt et stykke bak på buken, i området mellom navlen og lysken.

Dersom man fra før har en mistanke om hva som forårsaker smertene, kan kirurgen lete etter problemet med en gang. Men som regel er første steg å løfte en del av hestens tarmer ut av buken og legge dem oppå operasjonsduken – og da er det godt å ha minst fire hender, for en voksen hest har rundt 30 meter tarm. Når man har oversikt og plass til å undersøke hulrommet inne i buken, kan man begynne å lete.

De letteste tilfellene er de der bare grovtarmen til hesten har lagt seg feil vei. Disse hestene vil etterhvert få nedsatt blodtilførsel til deler av grovtarmen, med påfølgende fatale skader på tarmveggen. Men enkle omvridninger er ganske lette å få på plass, og er man tidlig nok ute gjenopprettes blodomløpet tidsnok til at tarmen ikke tar varig skade.

I mer alvorlige tilfeller har en del av tarmen blitt såpass vridd, avklemt eller innestengt at blodtilførselsen er alvorlig skadet. Hvis det finnes områder med død tynntarm, må kirurgen fjerne denne og skjøte de friske tarmstumpene sammen. Disse hestene har større risiko for komplikasjoner, men siden hester har mange meter tynntarm å ta av, overlever flere også disse inngrepene.

Bendelorm er årsak til mange kirurgiske kolikker. Hestens bendelorm fester seg gjerne i åpningen mellom tynntarm og blindtarm og tetter den igjen. Denne åpningen er ikke mer enn noen centimeter stor å en voksen hest, og når mange bendelorm fester seg i tarmveggen, kan de tette den igjen. Da er det nødvendig å løsne de fra tarmveggen ved å massere tarmen utenfra, løsne bendelormenes feste i tarmveggen, og deretter tømme hele tarmen for innhold. Dersom proppen ikke lar seg løsne, kan det være nødvendig å lage en ny åpning mellom tynntarm og tykktarm.

Når man har oppdaget, og forhåpentligvis løst problemet, er det på tide å få alle tarmene ned i buken igjen. Dette må gjøres svært forsiktig, for tarmveggen er skjør, og kan revne når kirurgen tar i den.

Når alle tarmene ligger riktig, sys såret igjen. Muskulaturen i bukveggen må sys med kraftig tråd for å klare å holde vekten av bukinnholdet. Tilslutt sys huden igjen, og såret bandasjeres.

Hva skjer etter en operasjon? 

De første par døgnene etter operasjonen er de mest kritiske. Forutsatt at hesten våkner fra narkosen og reiser seg greit, settes den inn på stall for observasjon. Den vanligste komplikasjonen er at kolikksymptomene kommer tilbake når narkosen går ut av kroppen. Iblant har også hesten kraftig nedsatt tarmmotorikk, så tarminnhold hoper seg opp i magesekken i steden for å transporteres bakover i tarmsystemet. Slike hester kan få overfylning i magesekken, og magesekkinnholdet må derfor tømmes med jevne mellomrom ved hjelp av sonde. Er man heldig kommer tarmen igang igjen i løpet av et par dager.

Dersom tarmen kommer igang med å jobbe, og hesten er smertefri, begynner man gjerne å gi den noe mat.  Kolikkopererte hester kan spise våtfôr, for eksempel bløtlagt betfiber og lucerne, og etterhvert små mengder høy. Kontrollert beiting er også ypperlig for kolikkopererte hester, da beiteadferd i seg selv stimulerer tarmmotorikken.

Hvis hesten tolererer matinntak uten å få nye kolikksymptomer, er neste utfordring å unngå infeksjon eller brokk i såret. Selv om inngrepet er utført så sterilt som mulig, og hesten behandles med antibiotika i etterkant, kan det være en risiko for at det oppstår en infeksjon i såret noen dager etter operasjonen. Dette vil vise seg som at væske og puss vil samle seg i og under hudsåret, og hesten vil få feber.

Dersom såret blir infisert, er det også større risiko for brokk. Brokk oppstår dersom stingene som er brukt til å sy igjen bukveggen ikke er sterke nok til å holde bukinnholdet. På samme måte som ved vanlig brokk, vil tarmer og annet bukinnhold vise seg som en hevelse like under huden. Et eventuelt brokk kan korrigeres med ny operasjon, men kan også i noen tilfeller håndteres med stram bandasjering.

Hvis alt går bra i en ukes tid etter operasjonen, vil man kunne planlegge for at den skal komme hjem. I de fleste tilfeller skal hesten fortsatt stå med bandasje rundt buken en stund etter hjemkomst. Man må derfor hamstre en del bandasjemateriale, og alliere seg med en venn som kan hjelpe til under leggingen, for en bukbandasje er vanskelig å legge alene.

Fôring og mosjon skal følge et bestemt opplegg i dagene og ukene etter operasjonen, og her er det viktig å følge rådene fra klinikken. I tillegg får man gjerne beskjed om å kontakte dyrlege dersom hesten får feber, nye kolikksymptomer, eller hvis såret viser tegn på infeksjon.

Så er det bare å krysse fingrene. Noen får kolikk på nytt, og man kan måtte vurdere å operere en gang til. Noen får episoder med tilbakevendende kolikk. Men mange kolikkopererte hester kommer i dag tilbake til sitt vanlige bruk. I en studie vender 78 % av hestene tilbake til sitt tidligere bruk, og over 80 % holder seg friske det første minst det første året.

LES OGSÅ – Kolikk: symptomer og årsaker

LES OGSÅ – Akutt magesykdom hos hest – hva bør du vite?

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.

Artikkelen ble publisert første gang 01.04.2020

Forsidefoto: Adobe Stock

Tidsskriftet Sportshest.no

Categories: Artikler, Hestevelferd og helse

Tags: Kolikk, Kolikkoperasjon, Veterinærmedisin