Som hesteeier bør du legge vekt på å oppdage halthet tidlig. Og du skal forvente av veterinær eller annen behandler, at det brukes tid og engasjement på å finne ut av haltheten og årsakene til den.

Skrevet av veterinær Silje Rosenberg

For hvis halthet oppdages tidlig, og skaden som forårsaker den blir behandlet optimalt, kan en halt hest ofte bli fullt brukbar igjen.

Men hvis tiltakene settes i gang sent, kan skaden bli så omfattende at hesten aldri blir helt bra.

Hva er halthet?

Er det når en selv ser at hesten ikke går normalt? Eller når en kjenner på seg at noe ikke fungerer som det skal? Eller når noen du kjenner sier at den er “uren”?

En ting kan du være sikker på: Halthet aldri oppstår “av seg selv”, det har alltid en årsak. Det kan være en skade i et ben eller i andre områder av kroppen som rygg, kryss eller nakke. Det kan være indremedisinske problemer som forfangenhet. Eller hesten kan være feil skodd.

Så selv om det ser ut til at hesten har god allmenntilstand og vilje til å bevege seg – en halt hest er ikke en frisk hest. “Jamen, den har jo ikke vondt”, har jeg hørt hesteeiere si. Men veddeløpshester har kommet først over målstreken med brukket fot fordi hestens vilje til å bevege seg er så fundamental. Halthet kan ikke bortforklares med at hesten viser god bevegelsesvilje.

En hest er halt:

1) når den kjenner smerte ved en bestemt bevegelse eller en bestemt belastning. Et eksempel kan være halthet fra høyre framben ved longering i trav på asfalt.

eller

2) er fysisk ute av stand til å utføre en bestemt bevegelse eller belastning. Det gjelder for eksempel ved enkelte nerveskader som reduserer eller lammer evnen til å føre benet fram og belaste det med kroppstyngden.

Dette resulterer i et forstyrret gangartsmønster, en asymmetri, en ujevn belastning av bena – eller rett og slett en uvilje til å bevege seg i hurtig tempo.

Hvordan går en halt hest?

Nikking med hodet kan være et lett gjenkjennelig tegn, men en hest kan være halt uten dette symptomet også. Sitter haltheten i et framben, kan man ofte se at hesten ikke legger full tyngde på et ben, eller “holder igjen kroppen” når det vonde benet settes i bakken. Det ser ut som om hesten faller litt sammen eller nikker med hodet når den setter ned det friske benet.

Motsatt vil en hest som er halt på et bakbein nikke når det vonde benet settes i bakken for å forflytte tyngdepunktet framover. Krysset og hoften vil bevege seg asymmetrisk for å avlaste hoften til det vonde benet og ikke slippe det så langt ned som hoften til det friske.

Når hesten avlaster på denne måten, kalles det belastningshalthet. I blant vises ikke slike symptomer, men heller en forkortet lengde på steget til det vonde benet. Da kaller man det en framføringshalthet.

I noen tilfelle er det et problem høyt oppe på benet som ligger bak framføringshalthet, mens belastningshaltheter ofte har sammenheng med problemer lenger ned. Men dette er en regel med mange unntak.

Halthet graderes i 5 grader. Selv om graderingen er subjektiv, har man visse holdepunkter å støtte seg til: En 3 graders halthet er tydelig synlig, ved 4 grader tar hesten så vidt støtte på benet, og ved 5 grader tar den ikke støtte på benet i det hele tatt.

Å oppdage halthet

Halthet kan oppstå akutt slik at du ikke er i tvil om å tilkalle veterinær. Men halthet kommer like gjerne snikende og gradvis, blir borte eller mindre og kommer tilbake igjen.

Som eier eller rytter oppdager man det som at hesten ikke fungerer som normalt: Den mangler kanskje motivasjon, viser mindre fremdrift eller flyt, sliter med øvelser som var uproblematiske tidligere.

Allerede på dette tidspunkt bør man tilkalle veterinær. Sammenhengen mellom halthetsgrad og skadens alvor, er avhengig av hvor følsom hesten er for smerte. Men venter man til hesten er synlig halt, er det ikke uvanlig at det er nødvendig med omfattende behandling og lang tids hvile.

Derfor skal du ta din kunnskap om hesten på alvor, og også være nøye med å undersøke hestens ben i det daglige stellet. Se og kjenn etter hevelser, eller om noen områder er varmere enn andre. I noen tilfelle trekker hesten benet til seg hvis du klemmer, men at den ikke gjør det,  betyr ikke at alt er i orden.

Så ikke nøl med å tilkalle veterinær selv om det bare er du som merker at noe ikke stemmer. Da kan noen dagers fri være tilstrekkelig behandling. Men en halt hest er ikke alltid enkelt å finne ut av. For å komme til bunns i et kasus, kreves tid, engasjement og kunnskap. Det skal du vente av deg selv – og av veterinæren.

En halthetsundersøkelse

Først må veterinæren finne ut hvor smerten kommer fra. Palpasjon (å kjenne over) av høver og ben, med tilhørende sener, bånd og ledd, kan delvis gi svar dersom man oppdager et smertefullt, varmt eller hovent område.

Neste skritt er mønstring. Da vises hesten i skritt og trav på hardt underlag, både på rett spor og på volte under longering. Utgangshalthet kalles den haltheten man da eventuelt oppdager.

Bøyeprøver er en viktig del av en halthetsundersøkelse. Veterinæren bøyer benet slik at det legges press  på ledd og andre strukturer. Den økte belastningen kan forsterke utgangshaltheten, eller avdekke halthet fra nye områder. Men det er ikke alle strukturer på benet som utsettes for økt press ved bøying, så hesten kan være halt selv om bøyeprøven ikke gir resultater.

I blant kan det bli nødvendig med ride og/eller kjøreprøve. Under rytter må hesten bevege seg noe annerledes for å kompensere for den ekstra vekten. Dette kan være nok til at en lavgradig halthet blir synlig eller forsterket. En erfaren rytter vil også kunne kjenne halthet som ikke ses. Mange travhester må kjøres i tempo på en travbane for at haltheten blir synlig, for ofte blir hesten uren i svingen, men fungerer fint på rett spor.

Selv om diagnostikken kan være både kostbar og tidkrevende, lønner den seg i lengden, for det kreves presis kunnskap til årsaken for å behandle skaden optimalt.

Lokalbedøvelser er det beste verktøyet for å lokalisere halthet som har oppstått på grunn av skade i et ben. Når veterinæren har en viss formening om hvilket ben hesten halter på, og kanskje også om hvor i benet problemet sitter, bedøver man ut del for del ved å legge lokalbedøvelse rundt nervene. Man begynner nederst og bedøver område for område oppover benet. Dersom hesten blir haltfri, vet man at man har bedøvet det skadete området. Fortsatt er det som regel mange strukturer som kan være påvirket, men med denne avgrensningen vet man hvor man skal lete videre – eventuelt om man må lete etter årsaken andre steder enn i benet.

Bildediagnostikk

Når man har funnet område der problemet sitter, er bildediagnostikk neste steg. Ved hjelp av røntgen, ultralyd og eventuelt MR kan man se og undersøke strukturene i området, enten det er ben eller ledd eller sener, bånd og muskulatur.

Gode apparater som viser høy kvalitet er nødvendig for å oppdage skader på et tidlig tidspunkt. Det samme gjelder god kompetanse for å tyde bildene. Oppdages ikke noe ved første undersøkelse, kan det være nyttig å foreta en ny undersøkelse med en ukes mellomrom.

Stadig flere bildediagnostiske hjelpemidler blir tilgjengelige for hest. I Norge finnes også muligheter for CT ved Norges Veterinærhøyskole. På Rikstotoklinikken Bjerke kan hestene undersøkes med MR. Med disse teknikkene vises vevet og strukturene i det smertefulle området med større nøyaktighet enn ved røntgen og ultralyd, og selv skader med lite omfang, kan påvises.

Scintigrafi er en annen form for undersøkelse. Hesten sprøytes med et radioaktivt stoff som fester seg til et smertefullt, aktivt område, og som deretter avbildes når hesten fotograferes med et spesielt kamera. Scintigrafi er særlig nyttig for å påvise smertefulle områder som er vanskelig tilgjengelig, for eksempel rygg, kryss og nakke, eller når man er usikker på hvilke områder som er skadet.

Diagnostikk er viktig for riktig behandling

Noen behandlere hopper over mye av diagnostikken, og går rett på behandling. Men selv om diagnostikken kan være både kostbar og tidkrevende, lønner den seg i lengden, for det kreves presis kunnskap til årsaken for å behandle skaden optimalt. For eksempel kan det være bortkastede penger å sprøyte et ledd uten å ha tatt røntgenbilder av det, fordi skaden i leddet er så stor at man på forhånd kan si at behandlingen vil ha begrenset effekt.

Som regel må hesten gjennom en hvileperiode etter en episode med halthet. Men for å bestemme hvor lenge hesten må hvile, og om den må hvile helt eller bare delvis, må skadens form og omfang være kjent. Risikoen for å sette i gang en hest for tidlig er stor dersom man ikke har undersøkt skaden skikkelig til å begynne med. Det kan medføre at hesten i neste omgang blir mer halt eller i verste fall ikke kan brukes normalt i fremtiden.

En halt hest er ikke alltid lett å finne ut av. Hestens bevegelsesapparat er så intrikat og sammensatt at veterinærer og andre behandlere ikke alltid har kompetanse og utstyr nok til å påvise alle skadene. Derfor hender det fortsatt at en halthet må karakteriseres som “uforklart”. Men internasjonal forskning får store ressurser til dette feltet, og det forbedrer mulighetene for diagnostikk og behandling.

LES OGSÅ – Når halthet kommer fra hoven

LES OGSÅ – Gaffelbåndskade – Hvilke skader kan oppstå?

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.

Forsidefoto: Pixabay

Tidsskriftet Sportshest.no

Categories: Artikler, Hestevelferd og helse, Sportshestmanagement

Tags: Forskning, Halthestsundersøkelse, Halthet