Hesten er viktig aktør innefor mental helse-feltet. Tilbud med hester i terapeutiske virksomheter er voksende, og slike tiltak beskrives ofte som grønn omsorg, hesteassistert terapi eller lignende. Dette er fordi hestens terapeutiske evne er udiskuterbar. Den følgende historien er ikke direkte knyttet til slik organisert virksomhet, men viser hvordan hest og hestemiljøet kan være livsviktig – bokstavelig talt.
Historien er skrevet av Hedda Abel som forteller en historie om hestenes betydning for hennes livskvalitet i et liv som har vært preget av mange vonde utfordringer og mange innleggelser på psykiatriske sykehus (spesialisthelsetjenesten for psykisk helse helse).
Heddas historie
Jeg har lyst å fortelle min historie fordi jeg synes det er viktig å sette fokus på psykisk helse, og fordi jeg ønsker å fortelle om det fantastiske hestemiljøet jeg til daglig befinner meg i. Dette er blant annet en historie om dype depresjoner, angst, sykehusinnleggelser, selvmordsforsøk, selvskading, spiseforstyrrelser, overvekt og ensomhet. Men først og fremst er det en historie om mitt liv med hester, og hva hesten og hestemiljøet betyr for meg. Det har vært en veldig lang reise fra å være skikkelig syk til å ha det ganske greit. Jeg har mot alle odds blitt en voksen jente som setter pris på livet; det er mye jeg har lyst til å oppleve og jeg er stort sett fornøyd med den personen jeg er i dag.
I dag er jeg en ressursperson i hestemiljøet. Jeg er en person som andre spør om råd i stallen, jeg er dressurdommer, aktiv dressurrytter og leder av en rideklubb. Jeg eier den fantastiske hesten JJ Veronica som betyr veldig mye for meg. Hun er en hoppe på 12 år som er utrolig snill, og hun har et veldig godt temperament. Veronica er en hest uten de aller største gangartene, men hun er øvelsessterk og hun prøver alltid sitt beste. Veronica og jeg er i dag ute på dressurbanene og starter MB sammen, og det hender rett som det er at vi kommer hjem med sløyfer. Vi skal snart debutere i MA, og det å kunne ri og konkurrere på dette nivået er en drøm jeg har hatt siden jeg var ung.
Jeg fikk min første hest, Aleksandrine, når jeg var 15 år. Den gang holdt jeg til på Oslo Ridehus. Der tilbrakte jeg all den tiden jeg ikke var på skolen.
På skolen opplevde jeg mye mobbing og jeg hadde få venner. Jeg ble etter hvert en innesluttet jente som ikke hadde det bra med seg selv. I stallen derimot var jeg en jente med talent for sporten, og en jente som alltid sa ja når det var noe som skulle gjøres. Dette ble satt pris på av de voksne på stallen, og jeg ble ganske raskt en naturlig del av det voksne miljøet. Jeg begynte raskt å konkurrere med Aleksandrine, og vi red blant annet flere NM sammen når jeg var junior.
Da jeg var ferdig med ungdomskolen begynte jeg å jobbe på Oslo Ridehus. Jeg skulle egentlig bare ta ett friår fra skolen før jeg fortsatte videre skolegang, men sånn ble det ikke. Når jeg hadde jobbet noen år på Oslo Ridehus fikk jeg tilbud om å bli Stallmester på Ellingsrud Ridesenter. Jeg trivdes ganske godt på Ellingsrud, men som vanlig ble jeg en del av det voksne miljøet og jeg hadde problemer med å forholde meg til mennesker på min egen alder. Nå ble det også slutt på det aktive konkurranselivet jeg hadde levd hittil. Jeg hadde fått meg ny hest, Warinier, som dessverre slet med en del sykdom. Jeg savnet det å kunne konkurrere, men når hesten var syk måtte jeg selvfølgelig forholde meg til det og gjøre det beste ut av situasjonen.
Etter noen år på Ellingsrud kom jeg inn på Ridelærerutdannelsen på Starum. Jeg tilbrakte noen år der, men jeg hadde det ikke så lett på Starum. Jeg slet både med ridningen og det sosiale. Jeg var veldig nærtagende og jeg tålte ikke kritikk. Dette ødela en del for meg i forholdet til mine medstudenter. Som vanlig var jeg godt likt blant de voksne, men jeg hadde problemer med å forholde meg til, og å stole på mennesker på min egen alder. Dette førte til at jeg ble veldig ensom.
Etter Starum fikk jeg tilbud om jobb som daglig leder og Instruktør på Birkebeineren Hestesenter på Lillehammer. Der jobbet jeg ett år. Jeg hadde da fått meg hesten Frækkert, men dessverre slet også han mye med sykdom og vi kom oss aldri ut på konkurransebanen. Jeg var også på Lillehammer veldig ensom og jeg trivdes ikke så bra. Jeg jobbet veldig mye, og etter hvert ble jeg også deprimert. Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke ville jobbe på stall lenger, og jeg flyttet da hesten tilbake til Ellingsrud.
Jeg hadde hele livet hatt en drøm om å bli veterinær, og jeg bestemte meg for å følge denne drømmen. Men jeg hadde jo ikke gått på videregående skole, og karakterkravet for å komme inn på veterinærstudiet er jo veldig høyt. Jeg fant ut at jeg kunne få generell studiekompetanse etter 23/5 regelen, og begynte på et privat gymnas. Første året gikk det veldig bra, jeg taklet det sosiale og det faglige bra og gikk ut med et karaktersnitt på 5.
Året etter gikk det ikke så bra, jeg taklet det faglige og sosiale dårligere og dårligere, og jeg mistet troen på meg selv. Jeg var også ganske deprimert.
Etter en eksamen som jeg følte hadde gått dårlig, mistet jeg alt håp. Jeg følte at jeg hadde mistet sjansen til å komme inn på veterinærstudiet, og at hele livet mitt var over. Alt føltes så vanskelig og selvtilliten og selvfølelsen min var på bånn. Mine tanker om fremtiden var negative og pessimistiske, og jeg var veldig trist og gråt lett. Jeg isolerte meg, og jeg trakk meg mer og mer tilbake inn i min egen verden. Hesten som før hadde gitt meg så mye glede, betydde ikke så mye lenger og til slutt klarte jeg ikke å ta meg av min egen hest lenger. I dag vet jeg at dette var depresjonens stemme, men da skjønte jeg ikke helt hva som skjedde med meg. Jeg var ensom, utslitt, forvirret og veldig redd.
“Jeg var ensom, utslitt, forvirret og veldig redd”
En venninne sørget for at jeg fikk kontakt med en behandler på DPS (Distrikt psykiatrisk senter). Der fikk jeg en avtale hver 14 dag. Dette var selvfølgelig alt for lite oppfølging, og det gikk raskt nedover med meg. Selvmordtakene var der hele tiden, og jeg orket ikke tanken på å leve lenger.
Etter noen måneder ble jeg innlagt på akuttavdelingen på Ullevål. Dette ble starten på nesten 10 år i psykiatrien. Året var 1995 og jeg var 24 år. Jeg har opplevd psykiatrien på godt og vondt, og jeg har opplevd et system som svikter når man trenger det som mest. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har også møtt mennesker som aldri skulle ha jobbet med mennesker i krise.
Jeg har tilbrakt mange år bak lukkede dører på psykiatriske sykehus. Jeg har vært sengeliggende over lang tid flere ganger på grunn av dype depresjoner. Jeg har hatt så sterk angst at jeg ikke har turt å gå ut av døren eller treffe andre mennesker. Jeg har håndhilset på døden flere ganger. Jeg har sydd flere hundre sting etter selvskading, og kroppen min er full av arr som jeg må leve med resten av livet. Jeg har veid nesten 200 kg på grunn av overspising, passitivitet og overmedisinering. Og jeg mistet selvfølgelig all kontakt med hestemiljøet.
“Jeg har håndhilset på døden flere ganger”
De første årene i psykiatrien var mer oppbevaring enn behandling. Jeg var neddopet på sterke medisiner. Både psykiatrien og jeg hadde liten tro på at jeg ville overleve, og ingen hadde tro på at jeg ville få et tilnærmet normalt liv igjen. Jeg ble sett på som et håpløst tilfelle som ikke klarte å ta imot behandling. Jeg var ikke innlagt på sykehus hele tiden, men jeg var mer innlagt enn jeg var ute i det virkelige livet. Det tok flere år før jeg ble overført til en annen avdeling og møtte en person som ga meg håp og tro på at jeg en gang i fremtiden kunne få et bedre liv. Jeg var fremdeles veldig dårlig, men jeg begynte sakte men sikkert å stole på min behandler og medisinene ble trappet ned slik at jeg igjen klarte å forholde meg til deler av virkeligheten. Det gikk sakte men sikkert fremover. Jeg tok to skritt frem og ett tilbake. Nedturene var mange, men etter hvert kom det også oppturer.
Det skulle ta nesten 10 år før ting begynte å snu på ordentlig. Jeg begynte da på nye medisiner som fungerte bedre, og jeg var i et opplegg som fokuserte på selvskading og det å ta ansvar for egne handlinger. Jeg var også klar til å ta en slags avgjørelse om at nok var nok, og at jeg ønsket et annet liv.
Jeg har helt siden jeg var liten vært overvektig, men nå veide jeg nesten 200 kg og livet var bokstavelig talt veldig tungt. Min behandler og jeg begynte å undersøke om det var mulig at jeg kunne bli slankeoperert. I Norge var det veldig lang ventetid selv om psykiatrien ba om at jeg skulle bli prioritert. Mine foreldre og jeg bestemte da at vi skulle dra til et privat sykehus i Spania for å få utført en slankeoperasjon. Vi viste at dette var et bra sted da Norge tidligere hadde sendt pasienter dit, og kirurgen der hadde vært med å lære opp de norske kirurgene.
Operasjonen gikk bra, og jeg begynte raskt å gå ned i vekt. I dag er jeg fremdeles overvektig, men jeg har gått ned nesten halvparten av min egen vekt. Selvfølgelig ønsker jeg å gå enda mer ned i vekt, men jeg vet at et for stort fokus på mat og vekt kan trigge min spiseforstyrrelse. Jeg velger derfor å være fornøyd med det jeg har oppnådd og den vekten jeg har i dag.
Jeg ble etter hvert utskrevet fra sykehuset, jeg var ikke lenger så deprimert. Selvmordstankene var ikke lenger så sterke og selvskadingen var nesten borte. Jeg var nokså klar til å prøve og fungere i det vanlige livet igjen. Det var absolutt ikke bare enkelt, og det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg til alt i hverdagen.
Etter hvert som jeg gikk ned i vekt fikk jeg et ønske om å komme tilbake til hestemiljøet igjen. I 2005 kjøpte jeg meg et hingsteføll i Danmark, Landace. Min plan var at når Landace var 3 år og klar til innridning ville jeg ha gått så mye ned i vekt at det var mulig for meg å begynne å ri igjen. Jeg gikk fortere ned i vekt enn jeg hadde trodd, og ett år senere hjalp mine foreldre meg å kjøpe hesten Tivoli. Jeg begynte å ri igjen, og kom raskt inn i hestemiljøet.
Foreldre mine hadde lyst å tilbringe sin pensjonisttid med hestene og meg på et småbruk. I 2007 flyttet vi fra Oslo til Nøtterøy for å bosette oss der. Landace og Tivoli var selvfølgelig med, og jeg skaffet meg også en liten ponni, som vi kalte Lille, for å holde dem med selskap.
Jeg kom raskt inn i hestemiljøet i Vestfold og livet smilte til meg. Tivoli og jeg var ute og konkurrerte litt i lette klasser, og Landace vokste seg stor og sterk og ble etter hvert klar for innridning. Tivoli ble dessverre etter hvert halt, og det viste seg at han hadde problemer med hovsenebena i frambena og knærne i bakbena. Jeg prøvde selvfølgelig å behandle han, og han fikk spesialsko og fri i en lengre periode. Men det viste seg ganske raskt at han ikke ville tåle livet som konkurransehest. Jeg bestemte meg derfor for å finne en person som kunne overta han, og han lever den dag i dag et flott liv som tur- og hobbyhest.
Dessverre gikk det heller ikke så bra med Landace. Selve innridningen gikk fint, men etter hvert begynte han å protestere veldig under ridning og han gikk mye opp på to. Jeg tok han etter hvert med til en veterinærklinikk i Tyskland, og der fant vi ut at han hadde fått forkalkninger i ryggsøylen og i nakken. Jeg begynte da å trene han mye fra bakken, og målet var at han skulle bygge muskulatur i ryggen og at det skulle bli mulig å ri på han. Jeg bestemte meg også for å gi han bort til en venninne som var liten og lett da jeg følte at jeg alltid ville være for tung til å sitte på han. Min venninne begynte å ri Landace på tur, det fungerte fint, og vi fikk tro på at han ville fungere som ridehest. Men samme sommeren som min venninne overtok han fikk han dessverre en skade på beite som førte til at han måtte avlives.
Samtidig fikk også min mor kreft, og hun døde i 2009. Dette var en tung tid, og jeg vurderte å gi opp hele hestelivet. Jeg hadde møtt mye motgang med syke hester, og tanken om hva jeg gjorde galt var i bakhodet mitt hele tiden. Jeg følte også at å ha hest på småbruk ble for ensomt.
Men det skulle ikke gå lang tid før hestelivet igjen ble fristende. Jeg kjøpte meg da hesten, Trebecco, og jeg bestemte meg for å ha hesten på et ridesenter for å være mer i miljøet. Trebecco var en stor vallak på nesten 180 cm, og det viste seg at han hadde et meget spesielt gemytt. Han var en hest som var veldig uforutsigbar og man visste aldri helt hvor man hadde han hen. Han var også en hest som skadet seg selv istedenfor å la seg presse til noe han selv ikke ville. Et eksempel var når de som jobbet på stallen skulle gi han markkur. Han protesterte da så kraftig at han steilet og slo hodet i taket, og dette førte til at han fikk et brudd i panna midt mellom øynene.
Jeg flyttet etter hvert Trebecco til Stall Gøtesen i Stokke og der er jeg fremdeles. Etter hvert solgte også min far småbruket, og jeg var så heldig at han kjøpte en leilighet i Stokke til meg. Jeg ble veldig redd Trebecco etter hvert. Jeg ble redd for å ri han, og han var også til tider en utfordring å håndtere fra bakken. Det å dra i stallen hver dag og være redd sin egen hest er ikke noe jeg unner noen. Jeg bestemte meg derfor for å gi bort Trebecco til en venn av en venn. Jeg ønsket at han skulle få en ny sjanse med en eier som ikke var redd han. Jeg hadde et håp om at han da kanskje ville roe seg ned og bli mer håndterbar. Dessverre gikk det heller ikke så bra med han hos den nye eieren, og hun bestemte seg ganske fort, i samråd med meg, for å avlive han.
Nå kom hesten Dancing Diegi (Didi) inn i mitt liv. Hun var en ung hoppe med god gang, og hun var energisk og temperamentsfull. Jeg hadde Didi i ett år, men redselen jeg hadde fått fra Trebecco satt dessverre veldig dypt i meg. Jeg klarte aldri å slappe helt av når jeg red Didi. En dag sa min trener, Stine Gøtesen, til meg at Veronica var til salgs, og at hun var en hest som ville passet meg utmerket. Stine kjente godt til Veronica både fra hun var ung, og fordi hun hadde gått i sporten i mange år. Jeg hadde også tidligere sett henne på konkurransebanen. Stine viste at Veronica var en veldig snill hest med et utrolig godt temperament, og at jeg med min redsel ville kunne stole på denne hesten.
Akkurat samtidig måtte en venninne av meg på stallen avlive sin egen hest på grunn av sykdom, og hun var interessert i å kjøpe Didi. Etter noen dager med prøving, tenking og veterinærkontroll bestemte hun seg for at det var Didi hun ville ha.
Det hastet også for meg å bestemme meg for om jeg skulle kjøpe Veronica da det var mange som hadde vært interessert i henne. Det var bare 14 dager siden jeg var operert for brokk, og første gang jeg red etter operasjonen prøvde jeg Veronica. Jeg fikk sittet på henne i alle gangarter, men jeg fikk fort ganske vondt i operasjonsåret og måtte gi meg. Jeg følte meg trygg på Veronica og jeg følte meg trygg på Stines anbefaling. Bare noen timer etter at jeg hadde prøvd Veronica bestemte jeg meg for at det var henne jeg ville ha, og det har jeg ikke angret på en dag siden! I dag har jeg eid Veronica i snart 1½ år, og vi har i løpet av den tiden hatt mange fantastiske opplevelser sammen.
Veronica er så trygg at min redsel nesten har blitt borte, men jeg kan merke at den ligger under å lurer selv om det nesten ikke er mulig å finne en snillere og tryggere hest enn Veronica. Jeg tør fremdeles ikke å sette meg opp på andres hester, og jeg tror at hvis jeg ikke hadde funnet en så trygg hest som Veronica så hadde jeg nok, på grunn av min redsel, gitt opp livet med hester.
Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg trives og klarer meg så bra sosialt, i hestemiljøet. Jeg har kommet frem til at det er fordi fokuset er på hesten, og ikke på mennesket. Jeg takler ikke at det for mye fokus på meg som person. Det fører bare til at jeg trekker meg unna.
Hestemiljøet aksepterer meg som den jeg er, de aksepterer min historie og de aksepterer både mine innvendige og utvendige arr. Jeg har valgt å være åpen om at jeg har slitt psykisk. Mine år i psykiatrien er en så stor del av mitt liv at det ville vært veldig unaturlig for meg å prøve å skjule det. Jeg velger også å gå i T-skjorte når været tilsier det selv om det betyr at jeg viser frem arrene mine. Jeg er av den oppfatning at hvis man prøver å skjule noe begynner folk ofte å spekulere og innbille seg ting, og at dette ofte kan være verre enn om man forteller sannheten. Det er mange i dressurmiljøet som vet at jeg har vært syk og jeg har aldri opplevd noe negativt rundt dette. Det hestemiljøet jeg er en del av er inkluderende, fordomsfritt og det et sted hvor det er plass til alle.
“Hestemiljøet aksepterer meg som den jeg er, de aksepterer min historie og de aksepterer både mine innvendige og utvendige arr”
Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og ønsker å fortelle om sine egne opplevelser rundt psykiske lidelser. De aller fleste har enten slitt selv eller de kjenner noen som sliter. Jeg husker spesielt en gang en ung jente kom bort til meg og sa at hun slet med depresjoner og angst. Jeg var det første menneske hun noen gang hadde sagt dette til. Hun sa at jeg inspirerte henne til selv å søke hjelp.
Jeg vet også at jeg har inspirert jenter som har drevet med selvskading til å gå i T-skjorte og vise fram arrene sine. Dette betyr mye for meg! Jeg har en drøm om at jeg en gang i fremtiden vil kunne gi mennesker innlagt i psykiatrien et håp om et bedre liv. Jeg vet at dette hadde betydd mye for meg den gangen jeg hadde mistet alt håp. Jeg har også en drøm om at mine erfaringer i psykiatrien vil kunne være med å forandre psykiatrien til noe bedre. Psykiatrien har dessverre en tendens til å behandler alle som diagnoser, og de ønsker ikke å se menneskene med sine individuelle behov som faktisk finnes bak alle diagnosene.
Min diagnose var tidligere personlighetsforstyrrelse, men nylig har jeg fått diagnosen bipolar lidelse som er en stemningslidelse. Alle mennesker erfarer et spekter av sinnsstemninger, og ubehagelige følelser og endring i sinnsstemning er normale reaksjoner i hverdagslivet. Hvis man opplever endringer i sinnsstemning som ikke står i forhold til livshendelsen eller kommer helt uten grunn, kan det være en stemningslidelse. Jeg har perioder hvor jeg er litt høy (hypoman), men min sykdom er mest preget av depresjoner.
Livet mitt i dag er selvfølgelig ikke bare en dans på roser. Mine opplevelser i psykiatrien sitter dypt i meg, og i perioder sliter jeg mye med det jeg har opplevd.
Slankeoperasjonen har gjort at jeg sliter med vitamin- og mineralmangler. Kroppen min klarer ikke å ta opp det den trenger av dette, og det fører til at jeg i perioder blir veldig slapp og sliten og jeg mangler overskudd. Dagene mine består stort sett av det daglige besøket på stallen, og det sier seg jo selv at det også blir mange timer alene i sofaen foran TV-skjermen.
“Hvis man opplever endringer i sinnsstemning som ikke står i forhold til livshendelsen eller kommer helt uten grunn, kan det være en stemningslidelse”
Jeg er i dag uføretrygdet, men jeg savner absolutt å være en del av arbeidslivet. Det er jo ikke å legge skjul på at livet med hester er ganske dyrt, i dag får jeg hjelp av min far når min trygd ikke strekker til. Men jeg har et sterkt ønske om at jeg en gang i framtiden kan klare disse utgiftene selv.
I perioder er jeg fremdeles ganske ensom, og jeg savner å ha noe mer å fylle dagene mine med. Jeg bruker fremdeles medisiner og jeg blir deprimert i perioder. Dette er nok noe jeg må leve med resten av livet. Men jeg er så heldig at i de periodene jeg ikke orker å gå på stallen stiller mine venner opp for Veronica og meg. De sørger for at Veronica har det bra, og at jeg kan bruke tiden på å bli frisk.
Uten hesten og hestemiljøet hadde nok mitt liv vært preget av passitivitet, ensomhet og depresjonene hadde nok vært en stor del av livet mitt. I dag er Veronica og hestemiljøet en stor del av livet mitt, og mine depresjoner opptar bare en liten plass.
Vi takker for at du deler din sterke historie med oss Hedda. Takk for at du er så åpen og setter fokus på psykisk helse, og viser hvordan hesten og hestemiljøet faktisk kan være livsviktig – bokstavlig talt.
red.
Vi gjør oppmerksom på at artikkelen ble publisert første gang 09-07-2014.
LES MER OM FAGOMRÅDET – Hest i terapi – Tidsskriftet Sportshest.no
Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.
Categories: Fagblogg, Hest i terapi
Tidsskriftet Sportshest.no 
Leave a Reply