Mange erfarne hesteeiere frykter seneskader på sine hester, og med god grunn. Seneskader kan være vanskelige å diagnostisere, vanskelige å behandle, og kan sette en sportshest ut av spill for godt. Kunnskap om hvordan seneskader oppstår, kan være en god forsikring for å unngå dem.

Internasjonalt forskes det mye på hestens sener, og nye metoder og instrumenter gjør at vi får stadig bedre oversikt over senenes oppbygning, funksjoner og hva som utsetter dem for skade. Nye behandlingsmetoder er også stadig under utprøvning.

Hva en sene er, hvor de sitter og hva de gjør er beskrevet i andre artikler, men oppsummeres i under:

• Sener overfører passivt kraft fra muskler til knokler på ulike sider av et ledd for å framkalle bevegelse. Senen har sitt utspring i en muskel og sitt feste i en knokkel.
• Et ligament har derimot som hensikt å motvirke bevegelse i et ledd. Husk at gaffelbåndet regnes som et ligament og dermed gjelder denne artikkelen ikke for gaffelbåndsskader.
• En sene kan også virke stabiliserende posisjonerende og sjokkabsorberende.
• Under bruk er det bøyesenene som belastes hardest. Av disse ser man skade oftest på den overfladiske bøyesenen.

For å skjønne hvordan skade oppstår må man forstå hvordan senen er bygd opp. Ser man på en sene i mikroskop ser det ut som lange, bølgete tråder som ligger tett i tett, og man skulle tro at det er så enkelt som at om trådene trekkes langt nok så ryker de. Det er det ikke.

Flest skader i overfladiske bøyesene

Hestens overfladiske bøyesene (SDFT – superficial digital flexor tendon) brukes oftest som referanse ved forskning på sener, da de fleste skader oppstår her og den har alle typiske karakteristika (1).

I tverrsnitt har SDFT et areal på ca 1 cm^2. Under maksimal belastning kan den utsettes for krefter opp til ett tonn. Den har vist å kunne forlenges opp mot 16 %, for eksempel ved full belastning hos en gallopphest. Fibrene vi kan se i mikroskopet retter seg ut lenge før maks belastning oppnår. Hva som gjør at senen kan fortsette å strekke seg likevel, og hvorfor den så skades når belastningen blir for høy, er fortsatt gjenstand for forskning.

SDFT har vist å strekke seg 2-4 % i skritt, 4-6 % i trav, og opp mot 16 % i galopp. Hvor mye senene kan strekke seg er individuelt, og vil være avgjørende for hvor motstandsdyktig hesten er mot skade.

Senens anatomi

Litt forenklet kan vi se for oss senen omtrent som en bunt av tynne, krøllete pølser. Innmaten i pølsene er kollagen, et protein med sterk evne til å motstå press, men ikke så fleksibel. Fleksibiliteten til senen skyldes “pølseskinnet” – eller intrafascikulär matriks, IFM: Her finnes proteinet elastin. Det har andre egenskaper enn collagen – det er organisert som et nettverk isteden for som fiber, og gjør at fibrene i senen kan skli mot hverandre og tåle stor grad av strekk.

Elastinet spiller trolig en stor rolle når seneskader utvikles. Forskning viser blant annet at hos eldre hester blir innholdet av elastin i ICM lavere, og det fragmenteres i mindre biter og blir dermed mindre elastisk. Da skal det mindre strekk til før skade oppstår (2,3).

Pølsene – eller fasiklene – er litt bølgete i en sene uten belastning. Bølgingen – eller såkalt “crimp” – er kraftigst ut mot kantene og minst i midten, hvilket kan være med å forklare årsaken til skader i senens kjerne (1). Men etter relativt lav grad av belastning retter bølgene seg ut. Det er altså ikke crimp alene som gjør at en sene kan strekkes i den grad den gjør under maksimal belastning.

Etter stor anstrengelse vil hesten kunne utvikle muskeltretthet. Dette vil gi mer bevegelighet i leddene, og dessuten dårligere koordinasjon. Da utsettes senene for mer belastning. Underlaget påvirker også kraften senene utsettes for.

Fasiklene er ikke bare krøllete, de er også tvunnet som en spiral. Dette gir også endel kapasitet for strekk.

SDFT regnes som gullstandard for såkalt vektbærende sener, altså sener som skal kunne gi støtte til leddene ved økt vektbelastning. Det viser seg at spiral-konstruksjonen i vektbærende sener skiller seg fra den i såkalt posisjonelle sener, som bare skal sørge for at foten føres dit den er tenkt (f.eks. tåstrekkesenen). Det er blitt gjort forsøk som viser at spiralen i vektbærende sener er vinklet i større grad enn i posisjonelle sener. Dette gjør den i stand til å tåle större grad av strekk (4).

I motsetning til hva mange tror, er sener relativt godt forsynt med blod. I tillegg får de tilgang på næringsstoffer fra vevsvæske. Noen avsnitt av en sene kan ha dårligere blodforsyning enn andre. Ved trening kan blodtilførselen til senen økes med 200 %, men økningen er mindre hos hester som ikke er tidligere trent – det kan virke som om tilførselen er styrt av et “fitness memory”. Ved skade øker blodgjennomströmningen med opp til 300 %, ikke bare i det affiserte benet, men også i benet på motsatt side (1)

Cellene i senen er hos voksne hester spesialiserte og har forholdsvis liten evne til fornying. Hos unge hester i vekst derimot, ser man at cellene i større grad kan tilpasse seg belastningen senen utsettes for (1).

Unge hester vs. eldre hester

Tidlig i livet vil senen tilpasse seg den belastningen den utsettes for, mens hos eldre hester vil økt trening påvirke senens konstruksjon negativt (5). Det er vist at sammensetningen av proteiner og grad av genekspresjon påvirkes av trening hos unge hester i vekst. Men etter at veksten er avsluttet, blir senene mye mindre tilpasningsdyktige. Det ser altså ut til at man har et “vindu” hos den unge hesten til å gjøre senene sterke og i stand til å tåle belastninger senere i livet.

Riktignok viser studier at for hard trening gir risiko for skade, selv om en ung hest kan tåle mer belastning enn en eldre hest (5). Belastningen som gis når føll leker i en gruppe anses for å være akkurat passe – korte sekvenser med hopp, sprett og spring styrker senene, etterfulgt av ro og hvile (1).

Hva er en seneskade?

Når senen skades skjer det samme som når andre vev i kroppen skades: det normale vevet ryker fra hverandre, eller brister, eller mister sin struktur. En blødning oppstår og fyller tomrommet. En inflammasjon oppstår som kroppens respons på skade, for å rydde bort skadet vev og erstatte det. Siden cellene i senen til en voksen hest har liten evne til fornying erstattes gjerne det opprinnelige senevevet med stivere og mindre elastisk bindevev.

En seneskade kan oppstå av flere årsaker

Alder og treningsmengde påvirker senens sammensetning og motstandsdyktighet mot stress(1,3). Mikroskader kan akkumuleres opp til et bristepunkt hvor synlig skade oppstår. Derfor vil eldre hester med mye trening bak seg være mer sårbare for skade enn unge hester som har vært lett brukt.

Under belastning utvikles sterk varme inne i senen, på grunn av at det i hver steg-syklus skapes og frigjøres mye energi. Det er målt opp mot 45 grader celsius, som i andre vev er nok til at cellene dør. Men cellene i senen ser ut til å være spesielt motstandsdyktige mot varme, og ser ikke ut til å skades av varmen som dannes. Derimot kan fasciklene og intrafascikulær matrix få dårligere kvalitet (1).

Skader oppstår helst når senen belastes hardt, selv om det i forkant kan ha oppstått mikroskade i vevet som gjør senen mer sårbar. Ulike ting kan gi økt belastning; høye hindere utsetter bøyesenene for større strekk fordi leddene bøyes i større grad for å ta imot hestens vekt under landingen. Jo fler hindere som hoppes jo hyppigere blir senen belastet, dette påvirker kvaliteten på intrafascikulær matrix (1). Etter stor anstrengelse vil hesten kunne utvikle muskeltretthet. Dette vil gi mer bevegelighet i leddene, og dessuten dårligere koordinasjon. Da utsettes senene for mer belastning (1,7).

Balansering av hoven har stor effekt på belastning av bøyesenene. Det er vist at lav tå/høy hel gir økt belastning på både den dype og den overfladiske bøyesenen, mens belastningen reduseres ved lang tå/lav hel (1). Høver som er for lange i tåen eller på andre måter ubalanserte vil imidlertid kunne gi andre problemer eller gjøre hesten mer sårbar for skade.

Underlaget påvirker kraften bøyesenene utsettes for. For eksempel har sand vist å gi mindre belastning på bøyesenene enn asfalt (8). I en undersøkelse viste travere større tendens til å utvikle skader på bøyesenene ved trening på harde baner enn myke (9). Trening i stigning i forhold til på flat mark gir uendret belastning, men fordi man får større treningseffekt ved lavere tempo er det likevel gunstig for å forebygge skader (10).

Grunnprinsipper for forebygging av seneskader kan dermed oppsummeres slik:

• Ta større hensyn til en hest som har vært svært aktiv i sporten og hardt belastet enn en ung hest som har vært lite brukt.
• Forsøk å gi senene så liten belastning som mulig gjennom hestens liv, for eksempel ved å rasjonere antall hindre, hinderhøyde og harde treninger og konkurranser.
• Hold høvene vel balanserte.
• Ta underlag med i betraktningen. Husk at selv om mykt underlag kan være bedre for sener, kan det gi økt belastning på andre strukturer i hestens kropp. Det beste er derfor å variere underlaget og spare hesten for hard belastning i situasjoner hvor underlaget er ugunstig.
• Vurder nøye hvor god form hesten er i, sett i forhold til belastningen den skal utsettes for.
• Akutte seneskader oppstår gjerne mot slutten av en belastning, f.eks i et løp eller en sprangrunde.

Hvordan en seneskade kan behandles og hva som kan gjøres i rekonvalesensperioden får du vite i neste artikkel.

LES OGSÅ Leddbehandling – hva er nytt?

LES OGSÅ Hasen – et utsatt ledd

Referanser:

1. Ross MW, Dyson SJ. Lameness in the horse. Saunders 2003. Kap 69, pathophysiology of tendon injuries.

2. Thorpe CT et al. Distribution of proteins within different compartments of tendons varies according to tendon type. J Anat. 2016 Sep;229(3):450-8. doi: 10.1111/joa.12485.

3. Godinho MSC et al. Elastin is localised to the Intrafascicular matrix of energy storing tendons and becomes increasingly disorganised with aging. Sci Rep. 2017; 7: 9713

4. Shearer T et al. The relative compliance of energy-storing tendons may be due to the helical fibril arrangement of their fascicles. JR Soc Intreface. 2017 Aug; 14(133): 20170261

5. Smith RK et al. Should equine athletes commence training during skeleton development?: changes in tendomatrix associated with development, aging, function and exercise. Equine Vet J Suppl. 199 Jul;(30):201-9 .

6. Beck S. et al. Are marix and vascular changes involved in the pathogenesis of deep digital flexor tendon injury in the horse? Vet J. 2011 Sep;189(3):289-95. ). Da er musklene trette,

7. Johnston C et al. The kinematics of loading and fatigue in the standardbred trotter. Equine Vet J Suppl. 1999 Jul;(30):249-53.

8. Crevier-Denoix N et al. Comparison of superficial digital flexor tendon loading on asphalt and sand in horses at the walk and trot. Vet J 2013 Dec;198 Suppl 1:e130-6.

9. Crevier-Denoix N et al. Effect of track surface firmness on the developmet of muskuloskeletal injuries in French Trotters during four months of harness race training. Am J Vet Res. 2017 Nov;78(11):1293-1304

10. Takahashi T et al. Effect of uphill exercise on equine superficial digital flexor tendon forces at trot and canter. Equine Vet J Suppl. 2006 Aug;(36):435-9

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.

Tidsskriftet Sportshest.no

Categories: Artikler, Hestevelferd og helse

Tags: Halthet, Seneskader, Skadeforebygging