Et studie utført i Norge viser positive resultater ved bruk av lang og dyp ridning som forebyggende trening. Studiet viste blant annet en positiv mental tilstand hos hestene, en klar løsgjørende effekt og økt steglengde i trav.

Skrevet av Inger Lise Andersen, professor i etologi, NMBU

Målet med lang og dyp rideform som forebyggende treningsmetode, er økt løsgjorthet, bevegelighet, styrket grunnmuskulatur og et lavt stressnivå! 

Studiet ble utført av:

• Inger Lise Andersen (professor i etologi, NMBU)
• Linn Therese Olafsen (masterstudent i etologi NMBU/nå Equiconsult og VL Sportshorses)
• Sylvia Burton (trener og instruktør ved Sekkelsten, Enga hestegård),
• Lars Moen (veterinær Romerike hesteklinikk/tidligere Bjerke dyrehospital),
• Juan Carlos Rey (veterinær med hestepraksis og masterstudent i hestens biomekanikk, SLU) og
• Lars Roepstorff (Professor i funksjonell anatomi, SLU).

Bakgrunn og formål med studiet

Formålet med forstudiet var å standardisere metodikken omkring «lang og dyp rideform» som forebyggende treningsmetode for å strekke ut overlinjen, løsgjøre og bygge opp kjernemuskulaturen langs med overlinjen, samt undersøke om dette hadde en stressreduserende effekt på hestene.

Til hjelp i denne vurderingen valgte vi ut en kombinasjon av atferdsmessige, biomekaniske (hestens bevegelser) og fysiske velferdsindikatorer. Vi ønsket å se om disse måleparametrene hadde en sammenheng og om de pekte i samme retning med tanke på hestens mentale og fysiske tilstand før og etter ridning i 20 minutter med denne metoden sammenlignet med en ikke-vektbærende aktivitet, longering.

Utfordringer i hestesporten

Mange konkurransehester oppnår gode prestasjoner, men får ofte en kort karriere i sporten, enten det er snakk om travere, galopphester eller sprang -og dressurhester. Noe av årsaken til dette er blant annet beinproblemer, stivhet i rygg, nakke eller kryss som følge av overbelastning og/eller for lite variert trening, overtrening eller feiltrening.

«En positiv emosjonell tilstand hvor hesten er avspent men fokusert er det beste utgangspunktet for læring»

Resultatet er også at hesteeiere ender opp med store utgifter til veterinærbehandlinger uten at denne behandlingen nødvendigvis gir varige resultater, naturlig nok fordi det forebyggende helsearbeidet som eieren selv kan gjøre kanskje ikke fungerer optimalt.

For at konkurransehester skal bli holdbare, er det behov for å utvikle et helhetlig konsept som innebærer riktig og oppbyggende trening samt et hestehold som kan stimulere hestens mentale tilstand og gjennom dette øke læringsevnen, redusere frykt og øke håndterbarheten for eierne.

Like fullt er det også viktig at man skal kunne ha et mål om å prestere i sporten, samtidig som man ivaretar hestens velferd og holdbarhet på en god måte.

Det er en klar sammenheng mellom dyrenes mentale og fysiske tilstand, og hesten er intet unntak. En positiv emosjonell tilstand hvor hesten er avspent men fokusert, er det beste utgangspunktet for læring.

En negativ emosjonell tilstand, derimot, vil på sikt gi redusert elastisitet i muskulatur samt redusert bevegelighet. Videre vil ømme muskler og smertefulle tilstander kunne forsterke de negative emosjonene ytterligere, noe som kan gi en negativ sirkel det er vanskelig å komme ut av.

Løsgjørende arbeid og gjenoppbyggende trening er derfor viktig både for den fysiske og mentale tilstanden og dermed også for hestens holdbarhet.

Bilde: Denne gruppen gjorde flere positive funn hos hesten ved bruk av lang og dyp treningsmetode. 

Hvor mye betyr «match» mellom hest og rytter?

Noe av det mest fasinerende med hest og ridning er hvordan hesten kan oppfatte våre minste bevegelser, fra små fingerbevegelser til små justeringer av positur når vi sitter på hesteryggen, og ikke minst hvor store utslag våre små bevegelser og spenningsnivå kan gi på hestens atferd, bevegelsesmønster, stressnivå og motivasjon for å arbeide.

I studier av ridehester hvor man har gjort forsøk på å gradere hvor god «kjemi», eller egentlig hvor stor grad av samspill det er mellom rytter og hest, er det påvist at et godt samspill medfører mindre stress. Dette fremkommer ved lavere hjertefrekvens og mindre stressreaksjoner uttrykt gjennom negative atferder enn ekvipasjer som var klassifisert med dårlig «match» eller samspill.

Under konkurranser er det vist at stressnivået målt i form av cortisol i blod, øker både for hest og rytter, noe som har en direkte innflytelse på rytterens kroppsbevisshet og bevegelser hos begge parter.

«Bekymringer eller negative tanker hos rytter skaper spenninger i kroppen som hesten kan merke»

“Hesten speiler rytterens kroppsspråk, balanse og sinnsstemning”. Det er nettopp denne type kroppskontakt og samspill som gjør at hesten nærmest kan benyttes som et verktøy til å avsløre en rytters mentale, så vel som fysiske tilstand, skjevheter og ubalanse/balanse. Dette er noe som blant annet gjør hesten utmerket egnet som «terapeut» for mennesker. I noen sammenhenger blir det brukt uttrykk som «hest på blå resept», og dette er ikke uten grunn.

Et vellykket samspill med hesten forutsetter at rytteren ikke bare er bevisst på sin egen kropp og tanker, men at du har et konstant øye for hva hesten prøver å fortelle deg gjennom sitt kroppsspråk.

Bekymringer eller negative tanker hos rytter skaper spenninger i kroppen som hesten kan merke. Noe av utfordringen blir da å være forberedt på hvordan hesten responderer til enhver tid, og prøve å opprettholde fokus, ro, stabilitet og en positiv holdning til hesten selv når hesten ikke oppfører seg optimalt.

Nyere studier viser dessuten at positive læringsmetoder som involverer belønning og riktig «timing» på belønningen når hesten mestrer nye oppgaver ikke bare skaper positive forventninger til kjente og ukjente mennesker, men at dette også forbedrer hukommelse og læringshastighet hos hestene. 

Anna Marcinac fra «OneHorseLife» i Polen demonstrerer hvordan hesten faktisk frivillig søker denne posituren og strekker seg selv uten hodelag.

Metoder som medfører tvang og ubehag, øker hestens frykt, reduserer håndterbarhet, og medfører smertefulle muskel- og skjelettlidelser i nakke og rygg på sikt. Vi ønsker derfor å fokusere på hvordan vi kan jobbe med hestene på en positiv og systematisk måte samtidig som vi tar vare på sportslige prestasjoner.

Forebyggende ridning som presentert i dette studiet er i så måte ikke ment som et alternativ men et supplement til den ukentlige treningen uavhengig av sportsgren.

Forebyggende trening og rehabilitering gjennom ridning

«Langsgående fleksjon», forlengelse eller tøyning av hestens rygg er en viktig del av den daglige treningen som oppvarming fordi det løsgjør muskulatur samtidig som det setter hesten i en avspent tilstand».

Lang og dyp rideform (her kalt LD-ridning) er karakterisert ved at hesten senker hode og nakke i en lang og dyp form slik at hele overlinjen forlenges. Metoden går ut på å tøye, løsgjøre og bygge opp grunnmuskulatur, samt opprettholde maksimal bevegelighet mens hesten holdes i balanse og er selvbærende (engasjert bakpart). Dette er tenkt som en slags «pilatestrening» for hester hvor målet er å oppnå en hest med kontinuerlige bevegelser i fri flyt, og målet med denne metoden i tillegg til løsgjøring, økt styrke og balanse, er selvsagt også at vi klarer å oppnå maksimal skrittlenge i skritt og travsiden dette kan fremme prestasjoner i sporten. 

Teorien bak lang og dyp ridning stammer fra «bue- og streng teorien» i biomekanikken. Dette er en av de yngste grenene innenfor treningsfysiologien. Bue- og streng teorien beskriver hvordan ryggraden påvirkes av benmuskulaturen og hvordan ryggraden støtter hestens masse.

Ryggsøylen, bekkenet og de øvre musklene responderer til buen som holdes spent av strengen. Når buen er under spenning vil hestens rygg være bedre egnet til å bære vekt ovenfra. Strengen refereres til som brystbenet og magemusklene. Når protraktoren i frambeina og retraktoren i bakbeina kontraherer vil buen spennes slik at ventrofleksjon skjer i ryggraden. Musklene kontraherer når benet er vektbærende. Med sterkere retraksjonsmuskler i bakparten, og høyere grad av fleksjon i det lumbosakrale leddet vil det bli høyere grad av spenning i buen.

Figuren viser «Bue-strengteorien», i hvilke retning kreftene går og hvilke muskelgrupper som er engasjert når hesten bruker kroppen sin riktig. Rund, avspent nakke og bakpart, og med en god overlinje. Teorien hjelper oss å forstå hvor viktig det er å engasjere hestens bakben for å skape en rundet topplinje, slik hestens rygg er bedre egnet til å bære rytterens vekt.

Denne teorien hjelper oss å forstå hvor viktig det er å engasjere hestens bakben for å skape en rundet topplinje. Hester med nedsunket rygg får ofte skader i vev rundt ryggraden. En hest med nedsunket rygg har en svak bue og kan ikke bære rytterens vekt effektivt.

Med andre ord kan vi se at hesten bør ha sterke magemuskler for å kunne løfte ryggen med rytterens vekt. Problemer med rygg og ømhet/smerter i rygg og nakkeregion har blitt et betydelig helseproblem i tillegg til at det reduserer hestens holdbarhet og medfører store utgifter til veterinær. Bevegelighet og fleksibilitet i hestens ryggsøyle er essensielt i alle sportsgrener, og grad av bøyning dorsoventralt, lateralt og aksialt vil variere for de ulike gangartene. 

Indikasjoner på løsgjorthet er en bevegelse i rygg, prusting og en lukket men ikke immobil munn. Løsgjorthet oppnås når hesten vil strekke hodet og nakken ned og frem med stabil kontakt i alle tre gangarter.

Rytme referer til regelmessige steg i hver gangart. Stegene bør gå over lik distanse og likt tempo. Rytmen skal opprettholdes gjennom overganger, svinger og rette linjer. Kontakten skal være myk og stødig mellom hestens munn og rytterens hånd. Hesten skal gå rytmisk fremover og søke en kontakt med rytterens hånd ved å ’gå til hånden’. En korrekt og stødig kontakt gir hesten mulighet til å finne balanse under rytteren og til å finne rytmen i hver av gangartene.

Det er viktig å huske på at det er forskjell mellom en aktiv strekking med fremadbydning og generell ridning på lange tøyler.

«Det er viktig å huske på at det er forskjell mellom en aktiv strekking med fremadbydning og generell ridning på lange tøyler»

I praksis ønsker vi at hestene skal fritt strekke seg så dypt de klarer i starten av treningen, men ikke dypere enn at de har styrke til selvbæring. Her praktiseres ulike lengder på tøylene for å imøtekomme at hestene har ulike forutsetninger.

Det er altså hesten selv som bestemmer hvor dypt den skal strekke seg. Ulike lengder på tøylen er dessuten en fordel generelt fordi det bestemmende for hvilke deler av grunnmuskulaturen langs med overlinjen som belastes til enhver tid. At hestene er rette er en viktig forutsetning for treningen.

Skjevheter og ubalanser skal utlignes gjennom forsiktig tøyning. Det er naturlig at dette arbeidet starter i skritt siden det er letter for hesten å arbeide i skritt og det er mindre belastende.

Denne metoden kan potensielt være effektiv for gjenoppbyggende trening av hester som har redusert bevegelighet, har smerter i rygg, nakke eller skuldre, og som en naturlig del av ukentlig forebyggende trening (f.eks. en gang i uken) for at hesten skal kunne bygge opp en kjernemuskulatur og stabilitet i bevegelsene. Det siste har som mål å forebygge skader og gjøre hesten forberedt på å tåle mer treningsbelastning.

Det som vektlegges hos rytteren i tillegg til å sitte så rett og balansert som mulig over hesten med rolige, stabile hender, er et tydelig kroppsspråk der hesten hjelpes i å utligne eksisterende skjevheter og belønnes for samarbeidsvilje på et hvert steg i prosessen. Kroppsbevissthet og «timing» er derfor viktige nøkkelord fra rytterens side!

Illustrasjonsbilde av hestens holdning og bevegelse under lang og dyp rideform fra German National Equestrian Federation (GNEF, 1990).

Økt fleksibilitet i alle retninger er en klar målsetting!

Instruktør Sylvia Burton, som benytter denne metoden til daglig trening av hest ved Sekkelsten Enga hestegård i Askim, demonstrerer hvordan metoden utføres på en hest som har blitt trent på denne måten noen uker. 

Det er viktig at man benytter ulike hodehøyder, men målet er at hesten skal bli sterk nok til å bære seg selv ved en hodehøyde under framknær. For en hest til rehabilitering anbefaler vi at denne ridningen foregår i 30 minutter tre ganger i uka. For en frisk hest som bare skal holdes ved like anbefaler vi å bruke denne metoden i 30 minutter en gang i uka samt kortere til oppvarming og uttøyning etter tradisjonell trening.

Den vitenskaplige fremgangsmåten – Metode og målinger på hestene

Hestene og forsøket

I forsøket ble det brukt 8 hester av ulike raser (5 varmblods ridehester, 1 fjording, 1 dølahest, 1 frieser), aldre og kjønn. Noen av disse hestene var oppstallet på utegang, andre var oppstallet i boks om natten og i paddock mesteparten av dagen. Stall Aschoug lot oss disponere ridehallen, og de fleste forsøkshestene kom også fra den stallen. Forsøket ble utført inne i ridehallen med en hest av gangen og uten forstyrrelser utenifra.

Forsøksdesign 

Forsøket ble satt opp på følgende måte: 

• 1) Longering høyre og venstre hånd i skritt og trav (5 minutter), atferdsregistreringer
• 2) Registrering smertesensitivitet med trykkalgometer
• 3) Ridning lang og dyp i skritt og trav, høyre og venstre hånd (20 minutter), atferdsregistreringer
• 4) Registrere smertesensitivitet med trykkalgometer
• 5) Longering høyre og venstre hånd i skritt (5 minutter), atferdsregistreringer

 Bilde: Hestene ble longert før og etter lang og dyp ridning i 20 minutter.

Atferdsobservasjoner

Det blir gjort videoanalyser av hestene under trening for senere å analysere atferdene under treningen. Hver av hestene ble testet for smertesensitivitet før og etter ridning. For å måle smertesensitivitet og muskeltonus ble det benyttet et trykkalgometer. Det var ønskelig å se om disse metodene var korrelert med hverandre og hver hest ble utsatt for to målinger av begge redskapene.

Hestene som var med i forsøket ble utstyrt med biomekaniske målepunkter for registrering gjennom Qualisys Motion Capture System og et akselerometer fra Sveriges Landbruksuniversitet. Hver hest var også utstyrt med et akselerometer festet til høyre frambein og bak salen.

Biomekaniske målinger ble gjort på høyre og venstre hånd i skritt og trav under alle de fire aktivitetene.

Filmingen ble gjort med håndholdt kamera.

Hestene ble filmet av en observatør fra samme posisjon med et håndholdt kamera i begge gangarter både til høyre og venstre under longering og ridning (delt inn i de første 10 minuttene og de siste 10 minuttene av økten). På forhånd ble det utviklet et poengsystem på en skala fra 1 til 6 fra mest negativt til mest positivt atferdsuttrykk, og ulike typer signaler og atferder ble vurdert (Tabell x).

En poengsum fra 4 og oppover er ansett som positive og ønskelige atferder. Atferden under rytter ble analysert fra video. Totalt ble det registrert 6 observasjoner under første 10 minutter med ridning og siste 10 min med ridning og tilsvarende under i tillegg til 2 observasjoner i longeline før og etter ridning i begge gangarter. Bare skritt og trav ble brukt.

10 minutter med ridning og siste 10 min med ridning og tilsvarende under i tillegg til 2 observasjoner i longeline før og etter ridning i begge gangarter. Bare skritt og trav ble brukt.

Hestens øyeuttrykk i form av grad av synlig øyehvite og muskelkontraksjoner omkring øye og kinn kan si mye om hestens emosjonelle tilstand.

Hode- og nakkeposisjoner 

Fem hodestillinger ble brukt i registreringen av hodehøyde (figur 8). Disse var: HNP1 (høyt, spent, foran den vertikale linjen)), HNP2 (høyt, buet nakke, foran den vertikale linjen), HNP3 (høyt, buet, nesen ved den vertikale linjen), HNP4 (nakken i buet form, hodet plassert i brysthøyde), HNP5 (buet/strukket nakke, hodet plassert i knehøyde), og HNP6 (buet/strukket nakke, hodet plassert mellom kne og kode). 

Fra venstre: Bilde 1 HNP1, bilde 2 HNP2, bilde 3 HNP3, bilde 4 HNP4, bilde 5 HNP5, og bilde 6 HNP6.

Registrerte hodeposisjoner fra etogrammet. A illustrer hestens brystlinje, B lengden på halsen og C den vertikale linjen trukket fra hesten ører. HNP1 (høyt, spent, foran den vertikale linjen)), HNP2 (høyt, buet nakke, foran den vertikale linjen), HNP3 (høyt, buet, nesen vedden vertikale linjen), HNP4 (nakken i buet form, hodet plassert i brysthøyde), HNP5 (buet/strukket nakke, hodet plassert i knehøyde), og HNP6 (buet/strukket nakke, hodet plassert mellom kne og kode). 

Smertesensitivitet

Et manuelt trykkalgometer (Somedic, Hörby, Sverige) ble brukt, som har en kraftmåler med en 1 cm²gummitupp og maksimalt trykk på 30 kg. I følge kalibreringssertifikatet har det en nøyaktighet på < 5 % for kapasitet for målinger > 100kPa. Trykket ble påført vinkelrett på overflaten med en forsøkt konstant hastighet på 10 kg/cm²/sek, som anbefalt av De Heus et al. (2010) og Haussler og Erb (2006). Stimulus ble påført inntil en unngåelsesreaksjon ble fremkalt (muskelkontraksjon, sterke reflekser i huden, aktiv bevegelse av ryggvirvelen, eller hesten flytter seg (Haussler og Erb, 2003).

Når en unngåelsesreaksjon ble observert, ble trykket umiddelbart stoppet og den bokførte verdien ble vurdert til å være smerteterskelen. De anatomiske punktene brukt i dette studiet har også blitt hentet fra studier gjort av Haussler og Erb, (2006) og Varcoe-Cocks et al. (2006).

I dette studiet ble det brukt 6 fordelt på høyre og venstre side: to ved skuldrene, to over den dorsale midtlinjen og to på hver side av gluteus. Målepunktene er deretter delt inn i kroppsdeler hvordan kroppsdel 1 = skulder (punkt 1 og 4), kroppsdel 2 = rygg (punkt 2 og 5) og kroppsdel 3 = bakpart (punkt 3 og 6) illustrert i tabell 3. Smertesensitivitet ble også registrert i de samme punktene og vurdert og gitt poengsum 0 (smertefri), 1 (svak smertereaksjon), 2 (moderat smertereaksjon) til 3 (sterke smertereaksjon).

Trykk-algometer er et apparat som kan benyttes objektivt for å måle muskelsensitivitet/smerteterskel i rygg- og nakkeregion (måler også grad av stivhet og ømhet musklene). 

Av hestens totalt 35 muskel- og skjelett-landemerker, valgte vi ut 6 punkter for måling av trykksenistivitet i dette studiet.

Biomekaniske målinger

Bilde: Avansert teknologisk utstyr kreves for registrering av bevegelse og steglengde, her styrt av Juan Carlos Rey.

Reflekterende målepunkter (manke, kryss, høyre- og venstre hofte, hode) og akselerometer (høyre frambein, lumbosakrale leddet).

Sensorer ble også plassert på rytter, Lars Roepstorff sjekker at alt er riktig montert på Sylvia Burton.

Resultater

Atferdsmessige signaler (uttrykk) og kvalitet på gangartene.

Siste 10 min av LD-ridningen slår positivt ut på de fleste atferdsparametrer og gir en høyere poengsum på atferd totalt enn første longering og de første 10 minuttene med ridning (Figur x). Noen av disse positive effektene blir også dratt med videre til siste longering, men dette må selvsagt dokumenteres ytterligere i et forsøk med lengre varighet og over flere uker, og helst også sammenlignet med tradisjonell lettridning som kontroll og ikke bare longering.

Grunnen til at longering ble brukt som kontroll i dette studiet var at dette er en ikke-vektbærende aktivitet hvor hesten kan bevege seg fritt og bli oppvarmet i muskulaturen slik at vi ikke sammenligner en kald hest som har stått rolig med en hest som har blitt ridd i 20 minutter. Kvaliteten på gangartene tenderer også til å få en høyere poengsum etter 20 minutter med LD-ridning, men her har observatørene ikke vært flinke nok til å bruke skalaen når hestene ble vurdert slik at variasjonen ble for liten. Dette er vanskeligere å vurdere kvalitativt enn atferdsuttrykk og krever mer trening for å se de små nyansene.

Derfor ønsker vi å forbedre akkurat den vurderingen siden vi mener at det er nødvendig å kunne vurdere kvalitet av bevegelse i form av rytme, flyt, elastisitet, symmetri i bevegelse osv. i tillegg til den faktiske steglengden. Totalt sett peker likevel alle måleparametrene i samme retning med at LD-ridningen har en positiv effekt på atferdsuttrykk og kvalitet på bevegelse i skritt og trav.

Forskjeller i delpoengsum og total poengsum for atferdsuttrykk under første longering, de første 10 min med LD ridning, de siste 10 min med LD ridning og siste longering. P-verdier under 0.05 er statistisk signifikante, og ulike bokstaver i hevet form antyder hvilke aktiviteter som er signifikant forskjellige.

Total poengsum på atferd/atferdsuttrykk ved longering og LD-ridning. Signifikant høyest poengsum, dvs mest positivt atferdsuttrykk ble funnet i løpet av de 10 siste minuttene med LD-ridning. 

Hester som viser stor villighet til samarbeid (høy poengsum) med rytter har en lavere hodehøyde (statistisk sammenheng, jo høyere tall desto sterkere sammenheng: R_h0=0,55; P=0,001), et mer avslappet øyeuttrykk (statistisk sammenheng: R_h0=0,48; P=0,005), og ører som signaliserer avspenthet og at oppmerksomheten er hos rytter (statistisk sammenheng: R_h0=0,61; P=0,0002).

Stor villighet til samarbeid er også knyttet til en høyere poengssum med tanke på positive atferdssignaler totalt (R_h0=0,75; P<0,0001), noe som indikerer en mer positiv mental tilstand under trening.

Dette er kanskje ikke så overraskende, siden hester som viser samarbeidsvilje har positive forventninger til rytter, men det er likevel en styrke at alle disse måleparametrene er sterkt positivt korrelerte (viser en sterk sammenheng) fordi da blir de også mer pålitelige. Det understreker også viktigheten av å stimulere samarbeidsvilje hos hesten og at dette slår ut positivt ut i form av signaler som tyder på en bedre mental tilstand under trening. Det er viktig å understreke at hestene her fikk «godbit» og ble belønnet verbalt og med klapp hver gang de viste positiv atferd under ridning, og at hesten selv fikk bestemme hvor den plasserte hodet i skritt og trav.

Lengden på tøylen ble derfor justert etter hvor elastisk og sterk hesten var i kroppen, og ingen av disse hestene var sterke nok til å gå i den dypeste formen. Alt er basert på frivillig innsats fra hesten selv og at hesten selv strekker seg ned og fram. Evaluering av samarbeidsvillighet er derfor en viktig vurdering i all trening av hest. Denne vurderingen er dessuten lett å gjennomføre for de fleste, og man kan da finne ut hvorfor enkelte hester viser liten samarbeidsvilje og sette i verk tiltak for å øke motivasjonen.

Hester som viser større samarbeidsvilje viser altså mer positive atferdsuttrykk, og er ut ifra disse kriteriene i en mer positiv tilstand under trening, men hvordan dette påvirker sportslige resultater blir da en ny og interessant problemstilling.

«Hester som viser større samarbeidsvilje viser altså mer positive atferdsuttrykk, og er ut ifra disse kriteriene i en mer positiv tilstand under trening»

Uavhengig av om det var longering eller ridning, så fant vi at jo lavere hodehøyde hestene hadde under trening, desto høyere poengsum fikk de på atferd, dvs. indikasjon på en mer positiv mental tilstand (R_h0=0,85; P<0,0001).

En lavere hodehøyde medførte også en høyere poengsum på kvaliteten av gangartene som også ble vurdert på en skala fra 1-6. Jo høyere poengsum på atferd hestene fikk, desto bedre var også kvaliteten på gangartene (R_h0=0,83; P<0,0001). Dette understreker at det er en klar sammenheng mellom positive atferdssignaler som hesten viser og kvaliteten på gangartene. Det som her ble vurdert under kvalitet på gangarter var hvor jevne, symmetriske og rytmiske (taktfast eller ikke) bevegelsene var, samt hvor uanstrengt og god flyt hesten hadde. Kvalitetsvurdering er derfor som nevnt tidligere et viktig tilskudd til den faktiske steglengden.

Biomekaniske måleparametrer

Hestene hadde større skrittlengde under LD ridning i trav enn ved longering før og etter. Det var samme tendens i skritt også, men her var ikke forskjellene statistisk signifikante. Det er viktig å være klar over at disse resultatene er oppnådd bare etter 20 minutter med LD-ridning. Steglengde er som kjent positivt korrelert med framdrift og hastighet, og hestene hadde også i dette studiet ikke så overraskende, lengre steg i trav enn skritt (sammenheng som viser at hvis skritt er med så forklarer hastighet 25% av variasjonen i steglende: R_h0=0,5; P=0,0034).

«…målet med lang og dyp ridning jo er å øke styrke i grunnmuskulatur i tillegg til uttøyning, noe som best kan gjøres ved trav i et sakte tempo»

Derimot så viste resultatene fra dette studiet at når hastigheten i travet bare varierte fra sakte til moderat tempo, hadde faktisk hastigheten ingen betydning for steglengden på disse 8 hestene. Dette er interessant siden målet med lang og dyp ridning jo er å øke styrke i grunnmuskulatur i tillegg til uttøyning, noe som best kan gjøres ved trav i et sakte tempo. Alle vet at hvis man utfører styrkeøvelser med riktig teknikk og i sakte tempo, så er det langt mer krevende styrkemessig enn å gjøre øvelsen i et raskt tempo. Dessuten er sjansen for at det blir feil teknisk utført også større i et raskt tempo.

Vårt studie viser at det bare er en svak, positiv sammenheng mellom atferdsuttrykk og steglengde, men sammenhengen var ikke statistisk signifikant for disse 8 hestene. Dette må undersøkes nærmere med flere hester men det er godt mulig at man kan oppnå lange steg under trening selv om hesten ikke er i en positiv mental tilstand. Det har vi jo ganske mange eksempler på fra hestesporten forøvrig.

Biomekaniske verktøy som måler bevegelighet på viktige skjelett- og muskelpunkter tredimensjonalt, blir viktig for å belyse kvaliteten på bevegelser i tillegg til den faktiske steglengden framover. Målet må være at vi skal klare å måle kvaliteten på gangartene rent matematisk ved hjelp av disse verktøyene.

Median for steglengde (meter) i 1) skritt og 2) trav ved henholdsvis 1) første longering, 2) LD ridning første 10 minutter, 3) LD ridning siste 10 minutter, og 4) siste longering.

Sensitivitet/ømhet i muskulatur

Det mest oppsiktsvekkende med tanke på målingene av trykk/muskelsensitivitet er at vi faktisk fikk utslag på muskelsesitivitet bare etter 20 minutter med LD-ridning i 5 av 6 målte muskelpunkter på hestene. Selv om det var stor individuell variasjon i muskelsesitivitet før og etter LD-ridning så fant vi at hestene var mer sensitive for trykk, dvs de viste unnvikelsesrespons på et lavere trykk etter LD-ridning enn før, i punkt 1 og 5.

«Det mest oppsiktsvekkende med tanke på målingene av trykk/muskelsensitivitet er at vi faktisk fikk utslag på muskelsesitivitet bare etter 20 minutter med LD-ridning i 5 av 6 målte muskelpunkter på hestene.»

For punkt 2, 3 og 6 har muskelsesitivitet/ømhet derimot gått ned i løpet av LD-ridningen, dvs det måtte påføres et større trykk før hesten unnvek og den tålte derfor mer (interaksjon mellom posisjon og tid: χ²=588.1; P<0.0001). Det interessante her, siden dette er et metodeutviklingsstudie, er først og fremst at ridningen helt klart påvirket muskel senistivitet/ømhet, noe vi anser som meget positivt. Siden dette er løsgjørende arbeid som strekker og tøyer muskulatur omkring overlinjen, kan man forvente å få ulike utslag ved forskjellige muskelpunkter før og etter, fordi når noe løsner mer etter ridningen kan disse områdene bli mer ømme i startfasen.

Dette er også med på å forklare at i starten av LD-ridningen så kan enkelte muskelgrupper bli mer ømme og det kan ta lang tid før man oppnår avspent muskulatur som jo er den langsiktige målsettingen med denne formen for forebyggende ridning. Responsen avhenger også naturlig nok av hvilket utgangspunkt hesten har siden noen har mer stivhet i nakke, andre i rygg eller kryss, og noen flere steder.  Vi fant også at hvis en hest var svært stiv i muskulaturen og med dårlig bevegelighet i ett område, så kunne det være svært liten respons på trykk, dvs. den tålte et veldig høyt trykk i dette området før hesten responderte med unnvikelse. 

Trykk/muskel (Gjennomsnitt + SE) sensitivitet i seks utvalgte punkter (se figur ovenfor) etter første longering men før start av og rett etter 20 min med LD-ridning. Opphevede bokstaver som er forskjellige (a,b: P<0.001) betyr at det er signifikant forskjell før og etter LD-ridning i det spesifikke punktet på hestens kropp.

Grad av smerterespons (0,1 eller 2) som følge av at trykk var ikke var signifikant forskjellig i de 6 ulike punktene vi gjorde målinger men vi fant faktisk en overveiende og signifikant lavere smerterespons etter fullført LD-ridning enn før ridningen startet som følge av trykk uavhengig av hvilke punkt det var snakk om (Forskjell før og etter:χ²=4.3; P=0.038). Dette gjaldt alle hester.

Før LD-ridning men etter oppvarming i longe ble det registrert sterk smerterespons i 8 observasjoner mens etter LD-ridningen var det ingen observasjoner med sterk smerterespons i noen av de 6 punktene. Før LD-ridning, registrerte vi 25 observasjoner uten smerterespons, mens det etter LD-ridningen var hele 32 observasjoner uten smerterespons. Dette er lovende resultater etter så kort tid med denne ridningen med helt nye hester, og viser også at målemetoden er et interessant verktøy i denne sammenheng. 

Gjennomsnittlig+SE smerterespons målt i 6 punkter (skala: 0,1 eller 2) for de 8 hestene før og etter 20 minutters LD-ridning. 

Konklusjon

Totalt sett kan vi konkludere med at en 20 minutters første gangs erfaring med lang og dyp ridning som forebyggende trening på 8 hester av forskjellig rase og alder, resulterte i positive signaler og atferdsuttrykk. Dette indikerer en positiv mental tilstand, en klar løsgjørende effekt og effekt på muskelsensitivitet i sentrale muskelpunkter, økt steglende i trav, samt en lavere smerterespons på mekanisk trykk mot de samme muskelpunktene.

Hester som fra før hadde høy grad av samarbeidsvilje hadde også en høyre poengsum på positive atferdsuttrykk, noe som understreker viktigheten av å motivere hestene for trening, og hvor viktig samspill er for å oppnå en god tilstand hos hesten.

Jo høyre poengsum på atferd, dvs. jo mer positivt atferdsuttrykk som hesten viste, desto bedre ble også kvaliteten på gangartene. Sist men ikke minst fant vi også at når hesten selv valgte en lavere hodehøyde uavhengig om det var under longering eller LD-ridning, så fikk vi ikke bare en høyere poengsum på atferd men også en kvalitetsmessig forbedring av gangartene. 

I tiden framover ønsker vi å se hvilken effekt det har på hestenes mentale og fysiske tilstand å ta i bruk LD-ridningen mer systematisk som en del av ukentlig og forebyggende trening hvor dette gjøres en gang i uka, samt ved oppvarming og uttøyning relatert til annen trening for aktive sportshester fra ulike grener. Denne treningsmetoden er nå standardisert og utprøvd gjennom to forsøk på henholdsvis 8 og 12 hester, vi har samlet et sett med gode verktøy, og vi ønsker nå å studere langtidseffekter av metoden satt i sammenheng med tradisjonell trening som for eksempel gjennomføres med aktive sprang, dressur, -og eller travhester.

Denne artkkelen ble publiser første gang 18-12-2016.

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.

Tidsskriftet Sportshest.no

Categories: Artikler, Forskning, Trening

Tags: Dressur, Dressurøvelser, Forskning, Treningsmetoder