Hva vil det egentlig si å “ha hesten på bittet”, og hvordan oppnår vi fremadbydning og skyvekraft?
Skrevet av Linn Therese Olafsen, Etolog.
Frem til nå har vi nå tatt for oss de første trinnene i treningsskalaen: Rytme og takt, og løsgjøring. Idag tenkte jeg å skrive litt om kontakt og skvyvekraft.
Punktene i treningsskalaen er avhengige av hverandre og hvert steg må oppnås før man kan gå videre til det neste. Men, man deler også skalaen inn i tre faser hvor avslapping, rytme og kontakt utgjør første fase.
Hesten skal oppfordres til å slappe av, finne sin naturlige rytme og søke en elastisk kontakt til rytteren gjennom tøylen. Den andre fasen består av utviklingen av skyvekraft fra bakparten som gir fremadbydning og retthet. Den siste fasen består av å utvikle den bærekraften til bakbeina som kalles samling.
Så i utviklingen til en hest kan vi da si at balanse er knyttet til rytme og retthet. Uten retthet kan det ikke oppstå avslapping. Hesten kan ikke være selvbærende og akseptere bittet uten jevn kontakt, og ekte skyvekraft kan ikke oppstå hvis ikke hesten beveger seg avslappet og rett.
Kontakt og hodepositur
Så for å snakke litt om kontakt og hodepositur; Hodepositur skal være et resultat av skyvekraften fra bakparten. Hodet til hesten skal ikke “holdes på plass” ved bruk av rytterens hender.
«Hesten kan per definisjon ikke holdes på bittet av rytterens hånd»
Jeg hører ofte folk si: “Hesten går på bittet” eller lignende strofer. Betegnelsen “på bittet” assosieres med at hesten buer nakken og holder nesten innover, eller ved den vertikale linjen. Paradokset er at hesten ikke er “på bittet” selv om nesen og nakken holdes i posisjon relativ den vertikale linjen. Hesten kan per definisjon ikke holdes på bittet av rytterens hånd.
Hodepositur skal være et resultat av hestens bevegelser og skyvekraft! Av definisjon kan vi si at en hest som bærer seg selv “på bittet” tilpasser seg den ekstra vekten av rytteren ved å kaudalt skifte posisjon på nesen ved å korte og forlenge nakken til en viss grad, ved at den plasserer høvene lenger under kroppen og ved det endrer sentrum av masse kaudalt (mot halen), med minial kontakt eller press fra tøylene.
Vanskelig? Vel, det blir enda litt mer komplisert: Ordet “på bittet” kommer fra det franske ordet “mise en main” som direkte oversatt betyr “puttet i hånden” som referer til avslapping av kjeven og nakken slik at hesten “sipper mykt i munnen og lojalt følger hånden hvor enn den beveger seg”. Denne betegnelsen impliserer ikke at nesen skal holdes i den vertikale linjen.
«Hodepositur skal være et resultat av hestens bevegelser og skyvekraft!»
Før vi gir en enklere forklaring skal vi først gjøre det bittelitt vitenskaplig. Hode og nakkeposisjonen som antas å være riktig når det er dorsiventral fleksjon i den øverste nakkevirvelen, og atlas med festet til kraniet, (fleksjon av nakken, runding av nakken) som resulterer i at nesen er rundt 6° foran vertikalen, eller 12° i skritt. I tillegg bør bakre del av kraniet alltid være høyeste punkt (se illustrasjonen under). Dette oppnås gjennom selvbæring. Denne tilstanden skal opprettholdes av hesten selv og hensikten er å optimalisere hestens balanse og responser til rytterens signaler. Med selvbæring kommer endringer i hesten nakkemuskler som resultat av anabolske effekten av endringer i hastighet.
Fremadbydning av bakbeina
Så for å si det med litt andre ord; Hesten skal selv oppfordres til å søke kontakt til tøylen. Kontakt kan derfor ikke oppnås gjennom å føre hendene bakover, men skal være et resultat fra den korrekte beskjeden for fremadskyvning av bakbeina. Denne fremadskyvningen skjer når kraften fra bakbena kommer igjennom i gangarten og i alle aspekter av den fremovergående bevegelsen. En hest kan sies å ha fremadbydning når den skyver godt fra bakken og svinger bena godt fremover. Denne impulsen skapes av trening. Rytteren bruker hestens naturlige takt og legger til fremadskyvning og letthet. Hesten kan sies å være rett når fremparten er på linje med bakparten.
En hest er løsgjort når kontakten mellom hånden til rytteren og hestens munn er myk og stødig. Hesten skal gå rytmisk framover fra rytterens drivende hjelpere og søke en kontakt med rytterens hånd ved å “gå til hånden”. En korrekt og stødig kontakt gir hesten mulighet til å finne balanse under rytteren og til å finne rytmen i hver gangart.
LES OGSÅ – Løsgjørende arbeid – Hva definerer egentlig en løsgjort hest?
Om Linn (forfatter)
Hun tilbyr også personlig oppfølging og konsultasjoner for de som ønsker tettere oppfølging. For å lese mer om tjenester Linn tilbyr, kan dere gå inn på www.equiconsult.no, og følg dem gjerne på bloggen www.equiconsultblogg.com, og på instagram
Alle illustrasjoner: Equiconsult.no
Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.
Tidsskriftet Sportshest.no 
Leave a Reply