Du vet den følelsen når hest og rytter blir ett. Det er følelsen vi stadig leter etter. Den er flyktig, men tilbakevendende.
Hesten kan lære seg å kommunisere og agere annerledes overfor mennesker enn med andre hester. Med riktig tilnærmingsmåte kan et menneske få en hest til å møte utfordringer og utføre oppgaver den aldri ville gjort alene. Mennesket stiller seg inn på hestens bølgelengde og åpner seg opp mentalt, og gjør seg selv forståelig for hesten. Til gjengjeld vil hesten over tid lære seg å koble seg på mennesket. Dette fenomenet kalles “co-being”.
Ved hver nye “co-being” mellom hest og menneske, skapes en ny versjon av hesten, og en ny versjon av mennesket. Å være hesten, og å være mennesket, tillegges enda en ny definisjon.
Den norske forskeren Anita Maurstad, forklarer i en artikkel med amerikanske kollegaer, et unikt perspektiv på livet med hester. Nemlig hvordan vi som hestemennesker hele tiden blir littegrann mer hest – og hvordan hesten, ved god håndtering, blir littegrann mer menneske.
Dette fenomenet kaller de “co-being”. Altså, hvordan et menneske stiller seg inn på hestens bølgelengde og åpner seg opp mentalt, og gjør seg selv forståelig for hesten. Til gjengjeld vil hesten over tid lære seg å koble seg på mennesket – den følelsen når hest og rytter er ett. Flyktig, men tilbakevendende.
Denne følelsen av gjensidighet vil hele tiden komme å gå. Dette er nødvendig, for selv om vi elsker følelsen av å være ett med hesten, er det i neste øyeblikk vårt ansvar å håndtere hestens verden. For eksempel: man kan ha en fantastisk gjensidig kommunikasjon i ett øyeblikk – så flakser det opp en fugl, og man må gå fra å være partner til å forsikre hesten om at fuglen ikke er hestespisende. Man kan altså ikke hele tiden dele hestens følelser og oppfatning – iblant må man være menneske og se omgivelsene fra et menneskes ståsted.
Artikkelen beskriver også hvordan samutviklingen og samforståelsen har grenser. Det kan for eksempel være i situasjoner der mennesket føler seg nødt til å presse sin vilje gjennom, altså selv avbryte øyeblikket med samfølelse. Enten for å forhindre en farlig situasjon, eller for å statuere et eksempel. Artikkelen beskriver hvordan det er vanskeligere for mennesket å “koble seg på” hesten og dens følelser i en situasjon der man selv har en sterk mening om hva som skal skje.
Også hesten forandrer seg i samvære med menneske. Hesten-med-mennesket er ikke den samme som den ville vært uten. En sky hest vil bli mindre sky i samvær med et trygt menneske. Med riktig tilnærmingsmåte kan et menneske få en hest til å møte utfordringer og utføre oppgaver den aldri ville gjort alene.
En tam hest lærer seg å kommunisere og agere annerledes overfor mennesker enn med andre hester. I en hesteflokk vil for eksempel overfladisk biting kunne være en helt vanlig måte å kommunisere på. Men hesten lærer seg at dette ikke går an med mennesker.
På samme måte kan en hest lære seg å godta og forholde seg til oppførsel hos et menneske den aldri har sett før, og som kanskje oppfører seg helt ulikt andre mennesker hesten har kjent. En rytter vil også tilegne seg nye evner og ny forståelse for hver nye hest han eller hun møter. Artikkelen beskriver dette som at ved hver nye “co-being” mellom hest og menneske, skapes en ny versjon av hesten, og en ny versjon av mennesket. Å være hesten, og å være mennesket, tillegges enda en ny definisjon.
Evne til å være menneske-med-hest, altså å koble seg inn på hesten, er noe man utvikler. Hesten vil også, med gode menneskerelasjoner, bli bedre på å bli hest-med-menneske. Jo mer utviklet denne evnen er hos begge arter, jo større er sjansen for gjensidig forståelse.
LES MER (kilde) – Co-being and intra-action in horse-human relationships: A multi-species ethnography of be(com)ing human and be(com)ing horse
Stikkord: Flyt, co-being, kommunikasjon, norsk forsker Anita Maurstad, forskning, samutvikling.
LES OGSÅ – Hester er smartere enn vi tror
Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i artikkelen.
Categories: Artikler, Forskning, Kommunikasjon og atferd
Tidsskriftet Sportshest.no 
Leave a Reply