Foto: Privat

Generasjon perfekt - En ung gründers bekjennelser

(Blogg) Linn Therese er en ung gründer som har satset stort på hestedrtømmen på Sem Hovedgård. I dette innlegget ønsker hun å vise sitt "sanne ansikt". Å satse, uansett hva det måtte være på, er spennende og lærerikt. Men også tøft, frustrerende og slitsomt.

17-07-2016 18:15
Linn Therese Olafsen
Blogg

Som de fleste har fått med seg har Vetle og jeg startet opp VL Sporthorses på Semb Hovedgård i Horten. Vi har fått mye oppmerksomhet i media og generelt i hestemiljøet, mange stiller seg nok spørsmål som ”hvem fader tror de at de er”, ”hvem dytter penger etter dem?” eller ”hvordan i alle dager skal de få til det der”. Janteloven rår.

For et par dager siden følte jeg mye frustrasjon, og jeg manglet rett og slett både pågangsmot og inspirasjon. Derfor ringte jeg en rådgiver for å spørre om veien videre. Jeg er lei av at folk spør hvor mye penger vi har og hvem som finansierer oss. Har dere glemt at det går an å bygge ting med hardt arbeid og dedikasjon? Har dere glemt at man kanskje kan legge alt man har og ikke har på bordet for å følge drømmen sin?

Hvem er du og hva brenner du for?

Rådgiveren min spurte meg hva jeg egentlig driver med, hva er produktet mitt? Jeg fortalte den samme leksa som jeg gjør til alle andre som spør: Jo, vi skal drive med trening av hest, tilridning, kjøp og salg. Jeg fortalte om utdannelsen min og at jeg har ”Master i etologi og biomekanikk”.. bla bla bla. Jeg fortalte om samarbeidspartnerne våre, forskningen min og alle de tunge papirtingene som gjør at vi er legitime i det vi gjør. Javel, sa hun. Men hvorfor har du gjort dette her, hvorfor kan du ikke bare skrive en bok hvis du vil formidle kunnskap? Hvem er du og hva er det du egentlig brenner for?

Sannheten er at jeg vet ikke lenger, jeg har alltid følt at det er dette jeg skal gjøre. Jeg vil og skal starte en stall for å revolusjonere hestesporten, jeg vil starte unghestsenter, jeg vil omskolere galopphest, jeg vil lage retreats jeg vil gjøre noe nytt, jeg vil trene hest basert på vitenskapelige fakta og kombinere det med følelse og intuisjon. Jeg vil hjelpe folk opp og fram, jeg vil inspirere folk til å følge drømmene sine og jeg vil mest av alt kontinuerlig skape ting.

Jeg føler jeg står bom stille hvis jeg ikke klarer å skape noe eller gjøre en forskjell hver eneste dag. Jeg fortalte at jeg ville endre holdningene folk har til hester og til sporten. Hun spurte hvordan i alle dager jeg skulle klare det, når jeg var akkurat maken selv og at det var mine holdninger som måtte endres?

Under samtalen kjente jeg bare frustrasjon og at hun ikke forstod hva jeg prøvde å si. Men, jeg har tenkt og jeg har fordøyd. Den siste måneden har vært tung. På søndag var det 30 dager siden sist fridag. Det kjenner man. Vi har 20 hester på stallen nå og kapasiteten vår er 50. Vi er faktisk snart halvveis! Det betyr at det er mange hester som skal møkkes for, det skal fylles vann, det skal fôres, det skal ris, det skal stelles, det skal møkkes paddocker, fikses gjerder ect ect ect. Jeg har følt at hele stalljobben bare tar opp tiden min, og at tiden min er mye viktigere å bruke andre steder enn til å spa dritt, for å si det på godt norsk. Ungdommens arroganse kalte rådgiveren min det. Du må legge det av deg før det er for sent.

LES OGSÅ - Belagur - Fra travbanen til den internasjonale dressurarena

Jeg har gått mye å tenkt på dette de siste dagene. Jeg prøver å skrive det ned, men tankene vandrer og jeg finner ikke ordene. Jeg klarer ikke å beskrive følelsene jeg har, og ikke har for dette prosjektet. Jeg er ikke i tvil om at vi klarer det – jeg er sikker på at det blir tøft, men jeg er sikker på at vi klarer det. Stallen vår er todelt, andre etasje står helt tomt. Ikke fordi vi ikke klarer å fylle opp hyllene våre med varer å tilby – men vi har rett og slett ikke funnet ut hva vi skal ha i hyllende enda!

Første etasje i bygningen er så å si nesten full. Det er enten hester som er oppstallet eller hester vi har i trening. Jobben min nå er å drive stallen nede – så jeg kan bruke fritiden min på å finne ut hva jeg brenner for og hva jeg skal benytte andre etasje til. Jeg har endret tankene mine og arbeidsstrukturen fra at det var kjedelig å spa møkk og fylle vann om morran – til at jeg er takknemlig for at jeg får lov å ta vare på så mange flotte hester så godt jeg bare kan!

Jeg ønsker å gjøre en forskjell for hestene, og eierne deres. Jeg ønsker at de som har hestene sine her skal føle seg trygge på at jeg faktisk tar godt vare på dem. Jeg sørger for at de alltid har ren boks, rene vannbøtter, godt med fôr, utetid, gress, trening og at de alltid er blanke og glade. Jeg vil at folk skal glede seg til å komme hit fordi stedet er positivt og lada med god energi. Ikke fordi vi selger en flott fasade som rådgiveren min kalte det. Det er tydeligvis denne holdningen jeg selv må endre først – vi selger fasaden her nede, gjemmer oss bake flotte fasiliteter på samme måte som man gjemmer meg bak fancy titler.

 

Trust means believing something you cannot see. The reward for it is that you see what you had trust. - Luciana Diniz

Generasjon perfekt

Jeg klarer ikke å ta i mot komplimenter, og hvis noen sier noe fint kommer det sjeldent et takk tilbake men heller en forklaring på hva som kan være bedre. Jeg skal gi meg selv en klapp på skuldra for det jeg har klart å få til nå, og jeg skal ikke jobbe mot at alt skal bli perfekt og utstråle den ugjennomtrengelige flotte fasaden, det skal føles ekte. Jeg må gi mer av meg selv – og tørre å åpne meg for at også stedet og prosjektet skal komma til liv.

I hestemiljø er det faktisk sånn at fasaden lokker inn kundene fordi vi er så overfladiske som vi er! Men, det er ikke fasaden og fasilitetene som gjør stallen på Semb Hovedgård og VL Sporthorses. Det er oss. Det er hardt arbeid og kjærlighet til hestene og det vi gjør. Vi gjør verken dette for å bli rike, for å være hestehandlere eller ”hotshots”. Vi gjør det fordi dette gir oss og meg en posisjon til å kunne gjøre en forskjell! Klapp på skuldra til oss, fordi vi i det hele tatt tørr! Fortell meg hvilke muligheter vi nå ikke har skapt?

Jeg er relativt kontrollfreak over prosjektene, og generelt det meste jeg føler ansvar over. Til tider alt for masse, jeg er så redd for å feile, for å ikke være bra nok, for å ikke få det til. Det værste jeg kan tenke meg er at jeg ikke får til noe jeg har starta på. Jeg har vært så redd for hva alle skal tro hvis vi ikke får det til, hva slags person det definerer meg som! Nå har jeg ikke den samme følelsen lenger. Samma det vel? Hvis vi ikke klarer å få økonomien til å gå rundt i en næring som vi alle vet er vanskelig å leve av – hva så da? Vi har samlet en hel haug av erfaringer, vi har fått et godt nettverk og jeg vet vi bygger gode relasjoner! Det er ikke farlig å feile.

Tør å feile, tør å være ærlig og tør å åpne deg

Jeg tror jeg kan klare alt, men jeg kan ikke det uten at jeg tør å åpne meg. Tør å vise dere at vi er mer enn bare en fasade med fine fasiliteter, drømmende hus og gullkuler i stallene. Vi er faktisk bare folk som har valgt å utdanne oss innen hest for å følge drømmen og satse på det eneste vi kan tenke oss å drive med! Dette er det vi kan, og det er her vi kan gjøre en forskjell. Vi er avhengig av at dere ser det. Denne bloggen har skiftet design og innhold tre ganger nå. Fra Equiconsultblogg, til Team VL og nå til bare Linn Therese. Det aller vanskeligste prosjektet jeg har på gang er ”bare Linn Therese”.

LES OGSÅ - Mot alle odds - Drømmen om å bli konkurranserytter

Kanskje det er bra nok å bare være Linn Therese litt, å formidle budskapet og kunnskapen sett gjennom mine øyne i min hverdag? Det er bra nok.

Nei, det er ingen som dytter penger etter oss, nei, det er ingen som finansierer oss. Nei, vi har ingen sponsorer. Ja, vi jobber morgen til kveld 7 dager i uka med fri annen hver søndag. Ja, vi er slitne, ja vi elsker det vi gjør, og ja vi kommer til å lykkes! Med akkurat hva – det vet jeg ikke enda.​

Jeg har alltid sagt at jeg drømmer om å bygge et kompetansesenter for sportshester – og det er kanskje det jeg er på vei til å gjøre nå?

Veien er lang, men hvem vil være med å spille ball? Vi har aldri trodd vi skal få til dette alene og nå er tiden inne for å oppfordre til enda mer samarbeid! Hvem vil være med?

I forhold til unge gründere i andre næringer, er det ingen støtteordninger for oss som vil noe innen hest. Vi er ikke under landbruk, og vi er heller ikke tatt inn under vingene til andre aktører. Så hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi søke støtte? Hvordan kan vi få hjelp til å holde oss flytende i oppstarten og fortsette å gjøre en forskjell?

Mange mener kanskje at vi gjør dette kun for vår egen del, så jeg presiserer det igjen: vi gjør det for å kunne skape muligheter, unytte potensialet, hjelpe folk opp og fram og kanskje bidra til å hjelpe andre å følge drømmene sine!

If my mind can concieve it, and my heart can believe it - then I can achieve it. - Muhamed Ali

Om business og blomsterkranser

Når man snakker om å drive business tenker jeg ofte på følelsen man har av businessmenn i amerikanske filmer.Når man snakker og fører forretninger sitter man dypt ned i en chesterfieldsofa med et glass brunt brennevin. Innimellom kan jeg sverge på at jeg føler gamle Sam Eyde hengende over skuldrene mine og fortelle meg at business ikke kan drives verken i ridestøvler eller sommerkjoler med blomsterkrans i håret. Business er alvorlig, og det skal foregå innenfor alvorlige rammer i mørke barer.

Jeg er av en annen generasjon enn forretningsfolkene som har drevet her før meg – fra mørke frakker, brunt brennevin og mørke barer har vi nå gått over til barbent i sommerkjoler med blomster i håret og bobler i glasset. Jeg har lyst til å føre en business som er sprudlende, inspirerende og lystig selv om den er alvorlig. I skrivende stund sitter jeg barbent i en lang sommerkjole under et av de største trærne i hagen. Jeg tenker på utvikling, ekspandering, samarbeidspartnere, hvordan vi kan tjene penger og hvordan vi kan tjene mange av dem. Jo bedre vi får dette til å gå, jo lettere blir det å utvikle og tilby kundene våre enda mere! Jeg har lyst til å tilrettelegge et sted hvor både hester og mennesker kan utvikle seg i riktig retning, med alt de trenger. Jeg vi optimalisere velferden og det sosiale samspillet mellom hest og menneske, i tillegg til det sosiale samspillet i stallen!

LES OGSÅ - MUMU - Arbeidshesten som ble internasjonal sprangstjerne

Sam Eyde fikk det jammen meg til. Han visste hva han drev med, og han var i tiden. Jeg tror vår tiden krever noe annet enn de krevde av deg, Sam. Jeg tror vi trenger lystig og sprudlende energi for å få dette til å gå. Ikke sigarer og cognacglass. Misforstå meg rett – vi trenger det også. Men det er ikke det som skal definerer businessen på Semb Hovedgård i dag.

Hver gang jeg får lyst til å galoppere over de langstrakte beitene på Semb, barbent og iført sommerkjole må jeg legge ideene fra meg. Det er ikke seriøst nok, det er ikke alvorlig nok. Men når i alle dager har noen klart å inspirere ved å være superalvorlige innenfor rammene? Hvorfor kan jeg ikke gjøre begge deler?

Hva nå?

Hvis man vil lære, må man prøve, feile, erfare og prøve igjen til man lykkes. Prøve, feile, prøve igjen og ikke gi opp. Det er ikke sikkert man treffer 100% på første forsøk? Et så stort prosjekt vi har gått på nå – er mitt første forsøk. Jeg har 50/50 % sjanse for å lykkes.

Nå er det ekte, nå er det delt.. så universet.. hva nå?


Vi ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Webdesign og webutvikling: Digi Publishing AS

Personvern