Foto: DK Photography

Mot alle odds - historier om å trosse motgang!

Her kommer den første historien i en serie som heter ''MOT ALLE ODDS''. Den handler om å trosse motgang når den virker endeløs. Det er historier om mennesker med hjerte for hestesporten og deres evne til å overkomme hindringer og komme seg opp på hesteryggen igjen... mot alle odds.

25-04-2014 15:10
Sofie Lykke Hebro

 

 

Vi takker for din historie, Sofie, og beundrer ditt mot og din styrke. Vi håper denne historien kan oppmuntre og inspirere andre som har det tøft, som er i ferd med å gi opp, og gi dem styrke til å stå på videre! 

Jeg har alltid vært en hestejente 

Interessen for hest kom allerede som fireåring. Jeg gikk på rideskole og hadde en kaldblodshest på halvfôr sammen med mamma. Men etter hvert var ikke skolehester eller kaldblodshester bra nok, jeg ville ha "ordentlig" ridehest!

Som 14 åring fikk jeg en svensk varmblods ridehest på helfôr med navnet Watson. Han red jeg til jeg ble atten år, men da ble han dessverre avlivet grunnet forfangenhet. Sorgen var så stor at jeg trodde ikke jeg kunne finne en ny hest som kunne fylle hjertet mitt på samme måte som han. Jeg forble uten hest til jeg ble 21 år. Savnet etter hestlukt, skittene fingre og utallige timer i stallen ble stor.

Jeg begynte å passe en unghest et par dager i uken, men det var dessverre ikke så vellykket. Hesten, som lød navnet Martin, pådro seg dessverre en skade i det ene beinet. Det ble bestemt at han skulle sprøytes og jeg tok på meg den uskyldige oppgaven å holde det ene frembeinet oppe mens veterinæren stakk på motsatt bein. Dette skulle jeg aldri gjort! Martin fikk vondt og delvis kollapset på stallgangen. Jeg fikk da hele hestens vekt på ryggen min. Jeg kjente en real knekk.

De kommende ukene hadde jeg store smerter. Jeg bagatelliserte det og skyldte på stiv muskulatur. Tiden gikk og det gikk relativt greit.

På den tiden var jeg sykepleierstudent og jobbet hardt både på skolen og jobbene mine. Siden jeg alltid har vært ei arbeidsom jente hadde jeg klart å spare litt penger. Jeg bestemte meg for å satse fullt på hest igjen. Jeg skulle kjøpe egen igjen!

Charlie kommer inn i livet mitt

Etter noen måneder med iherdig leting etter drømmehesten med venninner og trener, fant jeg nettopp den perfekte hest for meg. Første gang jeg prøvde han virket han veldig ordinær og litt kjedelig på en måte. Jeg la vekk tanken om hesten, men det gjorde ikke min trener. Vi dro for å prøve han en gang til, og jeg så hesten med nye øyne. Dagen etter godtok selgeren budet mitt og hesten var min! Min kommende drømmehest med navn Tostado Tule ble hentet med den største lykkefølelse den 25.10.2012. Alt var perfekt ved han, bortsett fra navnet, så jeg byttet til ''Charlie.''

Murphs Lov

Alt som kan gå galt går galt.

"I stallen finner jeg den stakkars hesten min med opprevet våtkant og blod dryppende som tårer nedover det fine ansiktet hans."

Jeg så frem til utallige gøyale ridetimer og den kommende stevnesessong hvor jeg også endelig kunne delta. Dessverre varte ikke gleden lenge. Første juledag 2012 fikk jeg en telefon fra stalleieren. Charlie hadde skadet øyet sitt inne i boksen sin. Jeg fikk beskjed om at det så stygt ut og at de prøvde å få tak i veterinær. Jeg var hjemme i Drammen på juleselskap, men satte meg selvsagt rett i bilen og kjørte i rekordfart opp til Elverum for å se til hesten min. I stallen finner jeg den stakkars hesten min med opprevet våtkant og blod dryppende som tårer nedover det fine ansiktet hans.

Endelig kom veterinæren, men han var dessverre ingen hesteekspert, så Charlie ble satt på antibiotika i påvente av nytt veterinærbesøk dagen etter. Natten gikk og Charlie så like dårlig ut. På morgenen kom endelig hans faste veterinær Angjerd Skeie. En dyktig veterinær det skulle vise seg at vi skulle bli godt kjent med. Etter undersøkelser og telefoner med Veterinærhøgskolen kom veterinæren frem til at øyet ikke var visuelt, men at det forhåpentligvis kunne bli det. Han skulle ha øyedråper seks ganger i døgnet i to uker.

''Jeg pendlet mellom stallen, jobben og senga og endte med å bli totalt utslitt.''

Dette var de to lengste ukene i mitt liv! Jeg pendlet mellom stallen, jobben og senga og endte med å bli totalt utslitt. Ryggen begynte å gjøre vondt igjen og preget livet mitt med smerter, søvnløse netter og lite energi.

Charlie kunne ikke være ute i lyset på grunn av øyet sitt, så da var det selvsagt på sin plass å gå på leieturer om natten slik at han kom seg ut. Han var tapper og tillitsfull hele veien. Jeg haltet ved hans side grunnet ryggsmerter, og han lente sin kropp og lit mot meg. Det hele var vel tragikomisk. 

En ny verden som halvblind taklet han overraskende bra. Han viste meg tillitt hele veien og stolte på mine vurderinger.

Midt opp i dette måtte vi bytte stall. Det ble et nytt miljø å bli kjent i, men dette taklet han også svært bra. Tiden gikk og vi fortsatte med øyendråper i håp om å redde øyet og synet. Etter hvert begynte han å se litt etter litt og gleden var stor. Den følelsen av å lykkes etter å ha stått på uke etter uke med leieturer på natta og øyedrypping i tide og utide var ubeskrivelig. I gledens rus begynte vi å ri igjen og det gikk over all forventning. Ryggen plaget meg ikke i så stor grad lengere og optimismen blomstret som aldri før. 

''Tusen tanker raste gjennom hodet mitt. Dette kan bare ikke skje meg - igjen?!''

Jeg så nå fremover og gledet meg til stevner, treninger og mye hesteglede. Dette skulle dessverre bare vare i en kort periode. Jeg var igjen hjemme på besøk i Drammen og får plutselig en telefon tidlig på morgenen den 17 februar. Ingvild som eier stallen sier Charlie sin dør tydeligvis ikke ble lukket igjen kvelden før så han hadde vært løs hele natten. Matvraket som han er, hadde han selvsagt gått inn i forrommet og spist nette 3 liter med tørr betfiber, 2 liter kraftfor og en bøtte gulrøtter. Igjen hastet jeg meg i bilen og kjørte fort opp til Elverum. Charlie så upåvirket ut heldigvis. Vår veterinær Angjerd sa vi skulle gå en tur for å få i gang fordøyelsessystemet. Etter ca en time på leietur virker han helt normal til min store lettelse. Jeg ringte Angjerd for å fortelle den gledelige nyheten. Samtidig som jeg pratet med henne satte jeg Charlie ut i paddock. Akkurat i det jeg skulle til å avslutte telefonsamtalen til veterinæren, legger Charlie seg ned og vil ikke reise seg opp igjen. Tusen tanker raste gjennom hodet mitt, dette kan bare ikke skje meg - igjen!! Med klar beskjed fra Angjerd om at vi skulle skynde oss til Veterinærhøgskolen, innså jeg virkelig alvoret. Etter fantastisk hjelp fra venner og bekjente fikk vi hesten på henger og dro avgårde til Oslo. Redsel for tarmslyng eller forfangenhet raste i meg. 

''Beskjeden var så dyster som jeg ikke hadde turt å frykte eller tenke...''

Vel fremme på veterinærhøgskolen ble han grundig undersøkt og det var ingen tegn til tarmslyng. Forfangenhet kunne de ikke utelukke før det har gått et par dager. Tilfeldighetene ville det slik at det var en øyespesialist tilgjengelig de dagene Charlie var innlagt. Jeg fikk spesialisten til å undersøke det skadede øyet og forventet meg egentlig en bekreftelse på at han hadde begrenset syn, men god effekt av behandlingen. Beskjeden var så dyster som jeg ikke hadde turt å frykte eller tenke - øyet måtte fjernes. I all skrekk fikk jeg utsatt inngrepet slik at jeg fikk summet meg.

Nå hadde det virkelig vært nok. Hvordan ville dette gå? Miste synet helt på den ene siden?

Både jeg og hesten må opereres

Operasjonen kunne dessverre ikke unnværes. Den 9 mars 2013 ble det venstre øyet fjernet på Mjøsa Hesteklinikk. Klinikken var ikke så stor og hadde få pasienter og mange ansatte som stadig forsikret meg om at Charlie hadde det bra.

Etter tre dager på "sykehus" var han klar til å komme hjem. Han var redd og skvetten da jeg hentet han. Mange leieturer med miljøtrening stod for tur. Charlie så ut til å orientere seg bra med det begrensede synet sitt. Han var beundringsverdig tålmodig og tillitsfull. 

Ukene går og han begynner å bli rideklar, men det var desverre ikke jeg. Ryggen var så smertefull at jeg måtte legge ridning på hylla og ha all fokus på hverdagslig stallarbeid og skolegang. Til slutt ble det hele uutholdelig og jeg fikk endelig MR henvisning. MR ble tatt og viste en prolaps og spinalstenose. Dette skjedde da jeg holdt beinet til Martin sommeren før. Det var godt å få bekreftet at det var noe som kunne gjøres noe med.

''Som selvutnevnt evig optimist så jeg for meg treninger og stevner igjen.''

Jeg fikk raskt operasjon etter endt skolegang. Den 14 juni 2013 ble jeg operert. En operasjon som like gjerne kan kalles et trylleshow! Fra smerte til behag, fra søvnløse netter til herlig søvn hver eneste natt. Jeg var overlykkelig! Jeg fikk utøve mitt yrke som sykepleier, og kunne endelig sitte i salen igjen! Jeg begynte å jobbe og ri ca fire uker etter operasjonen og alt så ut til å gå problemfritt. Charlie bar preg av en lang og lat sommerferie, men ridelykken var like stor for det. Som selvutnevnt evig optimist så jeg for meg treninger og stevner igjen. Og det føltes endelig oppnåelig og virkelig.

Gleden skulle dessverre ikke vare så lenge. Jeg fikk ny prolaps i september 2013 med beskjed om at ridning ikke var bra for meg. HVA? I ren frustrasjon og fortvilelse brydde jeg meg fint lite om det. Ingen skulle få stoppe oss nå!  Jeg tvang meg i salen hver eneste dag og vi red ukentlig på time for Anna Liisa. Når november kom begynte jeg å tvile på hvor lenge jeg klarte å ri.

Dessverre skulle skjebnen sette en stopper for ridningen min. En sen kveld i november skulle jeg bare longere Charlie litt mens min gode venninne Nora red sin hest Lena. Charlie oppførte seg som vanlig eksemplarisk. Lena derimot hoppet og spratt inne i hallen. Begge hestene hadde hver sin storvolte og vi var i ferd med å avslutte økten. Jeg skulle bare longere en runde til. Rett før jeg skulle til å bremse ned Charlie stuper han fremover med hodet først. Han får store sår på begge knær og det ene kneet blør kraftig. Jeg tror nesten ikke det er sant!? Hvor mye uflaks går det an å vi ha?

Foto: Sofie Lykke Hebro

Vi haster oss inn til nabostallen og får heldigvis god hjelp av alle som er der.  Jeg er sykepleier så jeg går kjapt igang med å begrense skadene så godt jeg kan. Blødningen stoppet raskt og veterinæren kom heldigvis etter kort tid. Etter undersøkelse viser det seg at såret var så dypt at leddet var blottlagt.

Nok en gang må vi reise til dyreklinikken

Vi måtte igjen inn til Oslo, denne gangen Bjerke Dyreklinikk. Jeg får god hjelp av min venninne Anna-Liisa som kjører og vi får låne bil hod stalleier. Etter mye om og men kom vi trygt frem til dyreklinikken midt på natten. Røntgen viste heldigvis ingen brudd, men såret var dypt, helt inn til leddet og måtte han opereres.

'' Redselen for å miste hesten min rev inni meg.''

Operasjon ble det tidlig dagen etter. Selve prosedyren gikk komplikasjonsfritt, men Charlie hadde fall i puls og det ble derfor tatt et EKG. Det viste AV blokk grad to, noe som er vanlig på hest og som regel gir lite til ingen symptomer. Dersom det gir symptomer er det lav puls i trening som kan føre til besvimelse. Vi kan ikke bevise at det var grunnen til at han falt under longering, men det er trolig grunnen. Redselen for å miste hesten min rev inni meg!

Jeg hadde fremdeles smerter i ryggen og det påvirket ikke situasjonen i en positiv retning. Men jeg bestemte meg på ny om å være evig positiv.

Charlie var på Bjerke i åtte dager og han fikk besøk av meg hver eneste dag. Det ble mye kos og massasje på stallgangen. For første gang oppdaget jeg hvor avhengig han var av meg. Personalet der sa at han endret personlighet når jeg kom inn i stallen.  

Etter endt "sykehusinnleggelse" bar det hjem igjen. Utallige timer med sårskift og leieturer var i vente. Nyåret kommer og såret hans gror over all forventning. Utslitt av mine egene smerter velger jeg å ta i mot en sykemelding som var sårt etterlengtet og absolutt nødvendig.

En ny vår - vil solen atter skinne?

De neste ukene går til jevnlig besøk av veterinær Angjerd og til sårskift. Februar kommer og ting begynner endelig -  igjen - å se lyst ut. Ryggen min er bedre etter hyppig og regelmessig besøk hos fysioterapeut og jeg får endelig klarsignal til å ri igjen. Charlie har blitt friskmeldt og kan forsiktig settes i gang. Jeg har nå ridd han i en måned og det kjennes fantastisk ut. Hesten er evig positiv og arbeidsom, så det er helt ubeskrivlig å sitte i salen igjen. Vi har et samspill få kan drømme om etter alt vi har vært igjennom.

Nå ser jeg igjen lyst på fremtiden med mye rideglede, ridetimer og stevnesessong!

Charlie et år etter han fikk fjernet øyet. Foto: Sofie Lykke Hebro

 

VÅG Å INSPIRÈR ANDRE - Vi trenger DIN historie! Send din historie til post@sportshest.n

 Det vil komme et oppfølgingsintervju av Sofie, slik at vi får vite hvordan det har gått med de to ulykkesfuglene. Inntil videre ønsker vi Sofie og Charlie lykke til!


Vi ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Webdesign og webutvikling: Digi Publishing AS

Personvern