Foto: Privat

Mot alle odds - Drømmen om å bli konkurranserytter

Her kommer den andre historien i en serie som heter ''MOT ALLE ODDS''. Den handler om å trosse motgang når den virker endeløs.

22-06-2014 04:14
May Jeanette Elind
Sport & Smått

Belamour DVH 1090 - Kåret i Westfalen, Dansk-, Svensk- og Norsk Varmblod


Bon Bravour DVH 1094 - Kåret i KWPN, Hannover, Oldenburg og Dansk Varmblod


Cornettino Ask DVH 1139 - Kåret i Dansk Varmblod, Oldenburg, Oldenburg-International og Hannover 

De Noir DVE 812 - Kåret i Hannover, Svensk og Norsk Varmblod 

Det er historier om mennesker med hjerte for hestesporten og deres evne til å overkomme hindringer og komme seg opp på hesteryggen igjen. Mot alle odds!

Vi takker for din historie, May Jeanette, og beundrer ditt mot og din styrke. Vi håper denne historien kan oppmuntre og inspirere andre.

Drømmen om å bli konkurranse rytter

Jeg ønsker og fortelle min historie til andre der ute for å si at man aldri må gi opp drømmen sin. Uansett hvor uoppnåelig den kan virke.

Som liten følte jeg at jeg var satt til verden for å elske hester. Fasinasjonen for disse flotte dyrene var enorm og jeg ergret meg over at jeg ikke var født inn i en heste familie. 

Når jeg var liten så var jeg alltid den som måtte sitte på en hest, om det var runderidning eller andre ting. Som 6 åring meldte foreldrene mine meg endelig på kurs på stall Bergan og der ble jeg ordentlig bitt av basillen. Jeg hadde en favoritt shettis som het Monty. Han var tidligere sirkus artist og var en egenrådig sjel. Vi delte mange fine, og ikke fullt så fine stunder. Som en gang på weekend kurs, hvor vi skulle gå til ridehuset og han ville beite. Han stakk like så greit av med meg på slep så jeg skrubbet meg fælt men, hei hei, børstet det av meg og opp igjen. 

Jeg fortsatte på kurs frem til jeg ble en 12-13 år. Så fikk jeg et opphold fordi jeg skadet hånda mi ganske ille. Savnet ble stort og jeg startet opp igjen når jeg var 14 med en halvfôr hest her og der. Men familien min var desverre ikke like ivrig med denne «heste greia» og det skortet litt på økonomisk støtte. 

Jeg ønsker jo ikke å si noe dumt her, men jeg sitter enda idag og skulle ønske at de hadde sett mitt ønske og tatt meg litt mer seriøst for hva det betydde for meg. Men jeg fikk beskjed, «du må vente til du kan klare deg selv.» «Når du er gammel nok.» 

«Skulle ønske at de hadde sett mitt ønske og tatt meg litt mer seriøst for hva det betydde for meg.»

Ved 15 års alderen dukket det opp et lite håp; drømme ponnien min dukket opp. Jeg var helt solgt! Ponnien het Foursocks, og var utrolig vakker. Foreldrene mine ble med å så på den, og jeg red den stolt frem i håp om at den kunne bli min. De var optimistiske og jeg så lys i tunnelen. Noen dager etterpå spurte jeg pappa forsiktig hva han tenkte om ponnien. «Kan vi kjøpe den?»  Jeg ble ledd litt av, og de kunne ikke forstå hvor jeg hadde tatt det fra at de skulle gi meg denne hesten? 

Skuffet og lei meg fortsatte livet sin vante gang. 

Fernando kommer inn i livet mitt

Nå hopper jeg noen kapitler fremover til jeg fylte 18 år. 

Etter og ha drevet aktivt med motorcross en periode, bestemte jeg meg for å heller se etter hest igjen. Jeg reiste rundt og så på forskjellige hester, men fant ikke det jeg søkte etter. Men endelig en dag da jeg var på vei til Sverige med en venn og kjørte innom Sarpsborg,  så jeg en vakker stor hest som stod å spiste på tauet sitt og sa: «Deg vil jeg bo hos!». 

Jeg red han ikke, men visste han var spesiell. Fernando ble hentet hjem til meg på prøve. 

Jeg fikk først skodd han, og etterpå kunne jeg ri han - jeg var i himmelen! Nå så det ut som alle drømmene mine skulle gå i oppfyllelse! Jeg skulle i tillegg gå heste linjen på skolen, og konkurranser ble igjen mitt store mål. 

Fernando Foto: Privat

Etter å ha hatt hesten en måndes tid, skulle jeg litt ri på et jorde. Det var 7.desember 2007, og det var vått, bløtt og kaldt. Lille søsteren min på da 8 år, var med meg. Jeg skulle "bare" galoppere opp og ned på jordet, for så å avslutte rideøkten. I full fart i tussmørket skjønte jeg at dette kom til å gå galt: Jeg mistet først en stigbøyle, så den andre. Det gikk fort... Så tenkte jeg, jeg faller av! Så mistet jeg tøylene og da var det kjørt. Jeg skrek, søsteren min skrek. Fernando brå bremset og sked bortover i søla. Jeg blir kastet over hestens hals og mister bevisstheten et øyeblikk i et ublidt møte med bakken. Da jeg kom til meg selv, kastet jeg febrilsk etter pusten. Panikkslagen og kald etter å ha falt i gjørmen, stapper jeg hånda inn i munnen, prøvde og reise meg, men ramlet sammen. Jeg slet med å puste. Jeg skjønte at dette ikke var bra. 

Jeg klarte omsider å finne frem telefonen og ringe etter hjelp. Hjelpen kom raskt til stedet. Søsteren min som bare var 8 år hadde i mellomtiden vært i stallen og hentet et teppe. Hun brer det over meg og sier «Jeg står bare her borte, så jeg ikke er i veien. Men det kommer til og gå bra `Maycha`». 

Ambulansen og foreldrene mine ankommer omtrent på samme tid. Foreldrene mine visste ingenting og var naturligvis skrekkslagne. Pappa tok med søsteren min og mamma i ambulansen.

Vi ankom sykehuset 16:30. Jeg var full av smerter og bad om hjelp. Sykepleieren ved ankomst, sjekket bena mine og jeg hadde ikke følelse i det ene beinet! De sa jeg ikke skulle røre meg, men det var ikke til å unngå, jeg måtte! Da virket heldigvis benet igjen. Det gjorde så vondt og jeg slet med og puste, enda med oksygen og det som var. Det gikk jo ikke an å puste! Det var lange vonde timer med tester, MR/ct og passe på at jeg ikke hadde indre blødninger. 

Ikke før nærmere tolv om natten kommer legen inn og forteller «du har brudd i ryggen og vi vet ikke helt hvordan det ser ut.» Verden min raste nesten sammen. Jeg dro dyna over hodet og gråt. Og som den hestejenta jeg er, var det selvsagt bare et spørsmål jeg var opptatt av: «Nårtid kan jeg ri igjen?» Det kunne han ikke svare på. Han sier «vi vet ikke om du burde ri igjen». Min verden kollapset. 

«Ikke før nærmere tolv om natten kommer legen inn og forteller «du har brudd i ryggen og vi vet ikke helt hvordan det ser ut.»»

Da var ballen i gang. Foreldrene mine ville at hesten skulle sendes hjem. Siden den også bare var på prøve enda. NEI, over mitt lik! Det er mitt mål, jeg SKAL ri igjen!

Etter en uke kranglet jeg meg til og reise hjem. Starten på å være pasient hjemme var i gang. Tenk å ikke kunne kle av seg selv engang! Ikke dusje alene uten hjelp! Det er å miste privatlivet sitt på høyt nivå. Tiden gikk, jeg tuslet rundt i stallen, men alle andre måtte ta seg av hesten min fordi jeg klarte det ikke selv. 

Etter noen uker ble det avklart at jeg skulle flytte til skolen sammen med hesten min slik at jeg kunne klare og fullføre skolen. Men med så mye motgang, smerter og svingende humør klarte jeg ikke stå i skolearbeidet. Det ble for mye for meg, og det eneste jeg gledet meg over var å tusle rundt i stallen, selv om jeg ikke kunne gjøre stort. 

En dag bestemte jeg meg for å trosse legene. Under en ridetime med mine medelever, fikk jeg noen til og sette meg opp på en gammel rolig hest vi hadde der, og ble leid rundt.

Jeg var litt redd og det var litt vondt, men det kjentes så utrolig godt! Samtidig følte jeg at jeg startet helt fra bunn av. Balansen min var ekstremt dårlig. Men llikevel: et delmål var nådd! 

Tiden gikk og dag for dag måtte jeg se andre ri min hest. Han var litt nervøs og til tider mye hest. Så det var mye som sa imot at jeg burde ri han. Men dagen kom våren 2008. Jeg satte foten i bøylen -  ganske redd men jeg klarte det! Skrittet han stolt rundt og kom meg av. 

I tiden fremover viste det seg at det skulle by på mange rare hendelser. For det første kastet hesten meg av IGJEN! Fallet var ganske stygt og jeg fikk mer vondt, og jeg ødela kneet i fallet - menisken. Men nok en gang var det bare å børste av seg støvet, og komme seg opp i salen. 

«Hesten kastet meg av, IGJEN.»

Sommeren 2009 var lommeboka så altfor tynn, så jeg var desverre nødt til å låne Fernando bort en liten stund.

I januar 2010 kom en overraskelse inn i livet mitt - jeg skulle bli mamma. Og da kunne jeg jo ikke holde på med hest. Så jeg red han frem til jeg var 17 uker på vei, og sendte han så bort til ei i familien som skulle passe på han. 

Dette var forøvrig også et spørsmålstegn ved svangerskapet da jeg tidligere hadde fått beskjed av en lege at jeg nok ikke ville klare og bære frem et barn. Men det stod til og jeg fikk en nydelig datter 7.okt 2010. 

Samme sommeren fikk jeg også sjokk beskjeden; det viste seg at drømme hesten min hadde fått spatt i bakbeina og fremtiden så mørk ut. 

Vi behandlet og gjorde alt vi kunne for ham i lang tid, men skaden var et faktum og han ble derfor en lett dressur- og tur kamerat.

Desember 2010 flyttet vi på en gård for å ha hestene hjemme. Jeg gledet meg stort til å få ham hjem. Når han kom tilbake så var familien komplett og livet lyst! Men det var trøbbel i vente. Såklart. Første nyttårsdag står jeg og ser på at hestene blir sluppet ut i paddokken. Jeg beskuer det fra kjøkkenet og plutselig kjenner jeg at noe er galt, kjente i magen min at noe ikke helt stemmer. Så legger Fernando seg ned, og der ble han. Tusen tanker fløy i hodet mitt mens jeg gråt. Er det bena? Hva skjer?

Han hadde fått kolikk. Og ingen veterinærer å få tak i. Men til slutt så får vi fatt på ei dame som kommer oss til unnsetning. Og takk Gud, det gikk bra! 

Han virket stabil og jeg kunne ri han så smått. Drømmehesten min. Jeg var så lykkelig. 

Utzon af Hvarre

Januar 2011 får jeg nyss i at hesten som var eid av hun som hadde tatt seg av Fernando, mens jeg var gravid, skulle selges. Den flotte fine hesten ved navn Utzon af Hvarre hadde jeg beskuet lenge siden han var blitt bestevenn med min. Han var så flott. Etter en tur til Danmark, hvor jeg ikke fant noen hest, så ble det bestemt at jeg skulle prøve han. I mitt lille hode så tenkte jeg at bare glem det, den er jo alt for stor! 176 cm i mankehøyde! 

Men jeg hoppet opp, og gjorde mitt beste, med dårlig balanse og klump i magen, ble jeg forelsket ved første travsteg. Brått hadde jeg fått en hest til! 

Målet var igjen et faktum, jeg skulle ut og konkurrere, koste hva det koste ville.

«Brått hadde jeg fått en hest til!»

Så var det i gang, mange lange måneder med vondter, grunntrening, balanse og sits. Det var en lang og tøff vei, men når jeg da stod på sprangbanen i april 2011 og skulle ri mitt første sprang stevne i 80 cm, så var det mye større enn hva de rundt meg tenkte det var. Vi kom oss feilfrie igjennom, og gjett om det gikk en knyttneve i været da! Så stolt av hvor langt jeg hadde kommet!

Den første sesongen i 2011 konkurrerte vi 0,80 m og 1 m. Vi gjorde det helt okei. Etter en stund forsto jeg at selv om jeg trengte mere grunntrening for å bli bedre, burde jeg kanskje prøve dressur?

Januar 2012 så satte vi i gang, null hopping, kun fokus på dressur. Og vi trente og trente og trente. Hadde jeg kanskje funnet den grenen som passet meg best?  

På vårt første stevne kom vi ut av det med plassering i LC. Jeg var så stolt, selv om det ikke var store klassen! Men igjen, for meg som hadde gått en lang og humpete vei, var det en seier i seg selv. Den sommeren holdt vi oss i LC, og debuterte i LB på høsten. På samme tiden kjøpte vi oss gård og flyttet hestene hjem. Livet var på topp!

2013 kom, og jeg måtte ha meg et mål - hva skulle det være? Jo, jeg ville ri Horze cup på AEG i 2014. Da var det bare å sette seg ned og sette opp delmålene og hva som skulle til for å kvalifisere seg. Men oppe i alt dette så gikk ikke ting på hjemmebane så godt. Faren til datteren min og meg fant ut at vi ikke skulle være samboere lengre. Dermed sto jeg nå fremfor en lang prosess med bittert salg av gård, og midt oppe i det hele mistet jeg jobben min. Det eneste som holdt motivasjonen oppe nå var dette målet mitt med Utzon af Hvarre.

På begynnelsen av sesongen var det ut i LB. Det gikk veldig fint. Midt på sommeren debuterte vi i LA, som etter forholdene også gikk fint, og igjen: Tenk å ha kommet seg så langt?! Jeg mener med hånda på hjertet: Nå du har kommet fra å ikke orke nedsittende trav i fem sekunder, til å klare et helt program, så det er stort!

Men det skal dukke opp mer trøbbel. I mai 2013 kunne det se ut som jeg hadde fått senebetennelse i begge skulderene. Armene var numme og det var til tider vanskelig og bare løfte et glass med vann. Men det viste seg etterhvert å være noe annet enn senebetennelse, og er enda ikke avklart.

Gården flyttet jeg fra siste uken i juni 2013. Å levere fra seg nøkkelen til "livet" sitt er ganske vondt. Men jeg børstet nok en gang av meg støvet, og så opp og frem. 

Så kom høsten/tidlig vinter 2013 - vi skulle debutere i MB! Full av nerver - redd og forventningsfull på samme tid, dro vi til Nannestad. Her skulle det debuteres! Når runden var over var jeg så skakkkjørt at jeg måtte sette meg ned og bare bli sittende litt. Så skulle de annonsere min prosent. Enda jeg visste jeg hadde gjort noen feil, så håpet jeg på at det hvertfall var godkjent. Og jaggu, med 53% hadde jeg klart nok et delmål! Min kjære Utzon af Hvarre!

Bank i bordet og tårer i øya! 

AEG var nå et faktum, jeg skulle ri uttak!  Men så var det et eller annet som ikke stemte med hesten min. Vi fant heller ikke annet enn noen låsninger. Hva skulle så skje? Samtidig sviktet Fernandos sine ben, og den 4.desember mistet jeg min aller kjæreste venn i gjennom mange år. Fernando sovnet stille inn i fanget mitt på Bjerke. Han står nå i urne, pent plassert i leiligheten min, med et flott stort lerrets bilde av ham.

Men takket være stor hjelp fra min nye kjæreste, reiste vi til Danmark i november 2013 og hentet opp en ny hest. En med passe potensiale og som var veldig fresh. Da jeg hadde hatt han i to uker, startet vi LA - smekk inn til 2.plass! 

May Jeanette og Chikan. Foto: Privat.

Jeg klarte å kvalifisert han til uttaklet til AEG, men p.g.a. en miss i et bytte så tapte vi desverre runden i uttaket med rundt 1% poeng (om jeg ikke husker helt feil). Jeg var så lei meg, sint på meg selv, skuffet og nedfor.

Det jeg hadde kjempet for og som hadde holdt meg oppe så lenge, mistet jeg nå? Det tok noen uker før jeg fikk klarert hodet, og da gikk det opp for meg - jeg hadde jo ikke tapt noen ting, jeg har vunnet! Alt jeg satte meg av mål, hadde jeg jo nådd! Og se på alt jeg lærte! Noe helt enormt!

2014 - nytt år med nye muligheter

Dette året har så langt vært en flott reise i hesteverden. Den nyeste hesten er en litt elektrisk og stor type, som er ganske mye hest å ri til tider, så det har gått litt opp og ned, men vi har klart det. Målet var å debutere på landsstevne og det gjorde vi i siste uken i april. Første dagen var han spent og sprek, men vi fikk godkjent. Dag to var han litt bedre men ikke fult så bra, men vi fikk over 60%. Dag tre fikk vi 2.plass til over 63% - med feil. Stolt! 

I etterfølgende uker så har vi satt ny personlig rekord på under 3.uker. Først red vi til 65,833% i LA på Stall Gøtesen. Deretter over 67% i LA i Holmestrand! 

Sesongen er så vidt i gang og vi er kjempemotiverte! Begge hestene er også friske og raske nå. 

Til sist vil jeg bare si at uten den støtten jeg får rundt meg, hadde ting vært mye tøffere. Jeg takker alle av hele mitt hjerte! Reisen har så langt vært utrolig lærerik og spennende. 

Jeg ser tilbake til den tid da jeg var barn og forstår at ikke alle kan kjøpe hest, og jeg respekterer foreldrene mine for de valg de har tatt. Men noen ganger skulle jeg ha ønsket at de kanskje kunne strukket seg et hakk lengre for å vise at de forstår hvor viktig hestene er for meg. Den dag i dag når jeg drar rundt på stevner, som 25 åring, blir jeg fortsatt litt misunnelig når jeg ser disse mammaene og pappaene som støtter oppunder barna sine, uansett alder. Noen ganger er poenget bare å vise at man er der og støtter. For jeg er veldig glad i dem og håper de kan forstå hva dette betyr.

En dag håper jeg å få stå på pallen i et internasjonalt stevne. Hadde jeg greid det, så skal resten få stå til! For ingen skal få ta fra meg at jeg ikke prøvde! 

Koste hva det koste vil, hvor vondt det enn gjør, dette er det jeg elsker! 

Hestehilsen 
May Jeanette 25, Sandefjord. 
Utzon Af hvarre og Chikan Nørgaard

 

May Jeanette, Utzon af Hvarre og hennes lille datter. Foto: Privat.

Vi kan legge til at May Jeanette og Chican vant LA:3 i går (21.06.14) på Stall Gøtesen. Vi gratulerer med godt resultat. Vi takker så mye for at du deler din historie med oss og andre der ute. Du er virkelig en rytter med tæl!

Vi håper dette kan inspirere andre som vurderer å gi opp, til å finne kraft og motivasjon til å gå på videre!

Kanskje er det akkurat DEG som deler DIN historie neste gang?

LES OGSÅ - Den første historien: Mot alle odds - Jeg har alltid vært en hestejente


Vi ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Webdesign og webutvikling: Digi Publishing AS

Personvern